En femte arketype er de japanske Bunrakufigurene som lever i beste velgående i byen Osaka hvor de har et nasjonalt Bunraku-teater. De fem arketypene har bidratt til utviklingen av nyere typer figurer som er mer eller mindre beslektet med sitt opphav. Disse krysninger og mutasjoner av arketyper blir her presentert under overskriftene; figurspiller og figur og andre figurer. Den åttende og siste gruppen eller kategorien av figurer er TV-, video- og filmfigurer.

Arketyper og yngre etterkommere lever side om side i samtiden. De utgjør det rike mangfoldet av teaterfigurer som scenekunsten rommer. Etterhvert som galleriet fylles opp med flere og ulike teaterfigurer vil det komme mer informasjon om dem.

NY ESTETIKK OG NYE TEATERFIGURER
Det som skulle endre en stivnet estetikk med arketyper var at figurspilleren kom ut av sitt skjulested (castelet)[1] sammen med teaterfiguren(e). De tok den ‘store’ scenen i bruk. Figurspiller og figur måtte forholde seg til hverandre på helt nye måter, de måtte interagere og spille sammen, være en dramatisk figur (eller flere) i kraft av hverandre. Sceniske virkemidler som rom, lys, lyd og musikk ble utforsket i en stadig mer tverrfaglig estetikk.

Teaterfigurene ble gjort til gjenstand for forenkling eller fragmentering som når kun et hode ble en (dialog)partner med figurspilleren eller når en hatt alene kunne illudere en figur i samhandling med spilleren. Objektteater var en annen ny variant hvor bruksgjenstander som for eksempel legoklosser, sko eller en lampe ble figurspillerens sceniske ‘partner’. Mye kan ha skjedd med en utgått sko ... Objektteater har et nært slektskap med fortellerteatret. Det har også en annen nykommer som kalles materialteater. Her skaper figurspilleren situasjoner under spill med formbare materialer som for eksempel leire eller papir.

Forenklede bunrakufigurer, skuespiller og figur, objekt teater, material teater og andre figurer har utviklet seg som følge av figurspilleren entré på scene sammen med figuren(e). Figurspillerens nærvær på scenen åpnet for mange nye sceniske muligheter, både for skuespilleren, for figuren og for samspillet mellom dem. Det førte også til at grensene mellom teaterfigur, figurspiller og skuespiller ble mer diffuse, det er ikke uvanlig at de flyter over i hverandre.  

NOTER
[1]Castelet betyr liten borg på fransk. Det var en vanlig betegnelse på mobile scener i Europa (Spania, Italia, Frankrike og Belgia). Muligheten for figurspilleren til å kunne gjemme seg i den lille borgen kan ha vært opphavet til dette navnet.