En femte arketype er de japanske Bunrakufigurene som lever i beste velgående i byen Osaka hvor de har et nasjonalt Bunraku-teater. De fem arketypene har bidratt til utviklingen av nyere typer figurer som er mer eller mindre beslektet med sitt opphav. Disse krysninger og mutasjoner av arketyper blir her presentert under overskriftene; figurspiller og figur og andre figurer. Den åttende og siste gruppen eller kategorien av figurer er TV-, video- og filmfigurer.

Arketyper og yngre etterkommere lever side om side i samtiden. De utgjør det rike mangfoldet av teaterfigurer som scenekunsten rommer. Etterhvert som galleriet fylles opp med flere og ulike teaterfigurer vil det komme mer informasjon om dem.

STANGFIGURER
Stangfiguren har én førerstang festet i hver av figurens hender. Figurene har stor bevegelighet i armene og de kan utføre presise så vel som rytmiske bevegelse. Den har også en stang/ rundstokk festet i hodet som gir den andre muligheter til visuell utforming og fysiske bevegelser. Stangfiguren er vanligvis mye større enn hanskefiguren som gjør at bevegelsene blir tydeligere og mer distinkte. Stangfiguren kom til Europa på 1950-tallet via Russland (tidligere Sovjet) og ble introdusert ved figurteatrene i de tidligere Østblokk-landene. Under Sovjet-kommunismen var sosialistisk realisme den offisielle estetikk som kunstnerne måtte underkaste seg. Teatrene måtte gjenspeile arbeiderklassen og stangfiguren måtte representerte den nye klassen. For å si det enkelt; den visuelle utformingen av stangfiguren skulle ligne på vanlige mennesker.

Stangfigurene ble introdusert for første gang på Oslo Nye Dukketeater i 1966 med produksjonen Reisen til solen. Regissør, designer og figurmaker var Jarmila Majerová fra Tsjekkia (tidligere Tsjekkoslovakia). Karel Hlavatý og Jarmila Majerová samarbeidet på 50- og 60-tallet ved figurteatret Radost i Brno (radost betyr glede).