Heddaprisen 2019

Prisen gis for et audiovisuelt arbeid som ikke bare fungerer som et virkemiddel, godt integrert i forestillingen, men som utgjør en aktiv medspiller og premissleverandør. Arbeidet spenner fra det totalt iscenesatte og regisserte til opplevelser av å miste regien i egne liv. Fra den skapte, studioinspirerte scenografi som ramme til et arrete steinbrudd makter prisvinneren å gå inn i og skape både kosmiske og menneskelige univers – som en banebryter på sitt felt.

Heddajuryen har notert at mange av sesongens forestillinger har en klar politisk slagside, hvor budskapene snikes inn sideveien og spiller på følelsene til publikum i stedet for å skrike av full hals. Dette er også årets beste forestilling for barn et eksempel på.

Den tar i bruk lyd, lys, kostymer, masker og scenografi på en måte hvor alt oppleves nytt, forventningsfullt og levende, på tross av mørket som hele tiden ulmer bak, rundt og over oss. Det er teatermøtet i seg selv som får oss til å holde ut ondskapen vi er omsluttet av.

De sceniske virkemidlene er nydelige og blir brukt så dynamisk tilforlatelige at man først kanskje opplever dem som enkle. Når historien folder seg ut, er det kroppen som først merker hvilken effekt den elegante kombinasjonen av figurteater, fysisk teater, fortellerteater og den slående levende scenografien har. Helt i tråd med det tekstlige forelegget formidler forestillingen hvordan man kan finne håp og trøst i en dyster tid. Det er ikke få voksne som har kommet hulkende ut fra denne sterke barneforestillingen.

Det er en kunst å skape teater som treffer ungdom på deres egne premisser, og samtidig si noe klokt om de mange vonde valgene som uansett ståsted preger overgangen mellom ung og voksen. Den forestillingen som har imponert mest forener store ambisjoner med nære nyanser, og klarer bragden det er å knytte vanskelig og vesentlig tematikk til enkeltindividet, til tanker om egenverd og framtidshåp. Og det uten å miste sitt publikum av syne. Vi blir trukket inn, moret og underholdt, men i enda sterkere grad opplyst og mentalt mørbanket av et samstemt ensembles originale, sjokkartede og spenningsmettede oppheving av rom og grenser, mellom selvbestemmelse og flokkmentalitet.

Kjønnsidentitet og menn som på ulikt vis overkjører kvinner er blant kjennetegnene for de nominerte i kategorien beste kvinnelige skuespiller/hovedrolle. Mørke sider av livet belyses med sterke emosjoner og skarp tekst. Årets vinner kjører et knallhardt løp mot menn, samfunn og mot seg selv. Hun er kuet, men vil være i sentrum i en forestilling full av ironi, humor og rått, ubehagelig nærvær av beske sannheter. På alle måter avkledd formidler hun hovedrollens rystelser og selvinnsikt med genuin musikalitet i tekst, tonefall, blikk og bevegelse, og eier forestillingen fra start til mål.

Årets beste kvinnelige medspiller er på alle måter synlig – en medspiller som i egenskap av nettopp å være medspiller – er med på å gi forestillingen tyngde. Både i rollen, og som skuespiller, har hun vesentlig betydning for hovedpersonens utvikling. Med fine detaljer og timing har hun en sterk, overbevisende, stillferdig og jordnær tilstedeværelse i en forestilling som kretser rundt eksistensielle tema som forhold til familie, venner og kjærester. Hun tilhører de store skuespillerne i norsk skuespillermiljø, uansett rolle, og veksler i denne forestillingen utsøkt uanstrengt mellom å være en voksen kvinne og ung mann.

Når man står som mest alene og avmakten er på sitt sterkeste, gjenstår kun de største spørsmålene. Det er i denne rollebetingede tilstanden vi finner en skuespiller som makter å skifte ham fra stykke til stykke, og som i dette særlige tilfellet kombinerer upolert fandenivoldskhet med poetisk skjønnhet og ram humor. Han er en detaljenes mester, og benytter hele sitt brede register og en regissørs fint malende visjon til å trenge inn i rollens komplekse gestalt. Fra et helt eget ståsted formidler han så vel den uutgrunnelige klokskapen som gir søkke til stykkets storslagne, men dystre klangbunn, som den stoiske liketilheten som selv ikke dyrekjøpt historisk erfaring makter å temme. Slik skaper han et finmasket og bokstavelig talt fabelaktig nett av dyrisk råskap og menneskelig dårskap, alene på scenen i en uforglemmelig dobbeltrolle.

Det hender at en skuespillerprestasjon først fyller hele scenerommet, for så å feste seg i bevisstheten for ettertiden. Den skuespilleren det her er snakk om, er en samlende kraft i enhver forstand, på lag med sine medspillere og under huden på en tekst som formidler den grenseløse kjærligheten og den like grenseløse fortvilelsen. Uredd skreller han bort alt unødig for å nå inn til kjernen i det han ønsker å formidle. Han viser en uhyre finstemt forståelse for ømhet og omtanke, uten andre store fakter enn dem sorgen, sinnet og avmakten påfører et menneske som griper ubehjelpelig fra sidelinjen, vel vitende om at taket vil glippe. Slik blir denne rollen et eksempel på hvordan teatret kan fri seg fra filtre og illusjoner, og bli en scene fra den virkeligheten stykket er satt til å målbære. Hans nære framstilling av en pårørende far ryster så vel skuespiller som publikum.

Når vi kjenner utgangspunktet for en oppsetning, tror vi gjerne også at vi vet hva vi har i vente. Så kan teatret noen ganger overraske oss fullstendig og la oss oppleve det kjente som om vi aldri hadde sett det før. Slike dristige grep kan gå forferdelig galt, men de kan også innimellom gi oss kunstneriske opplevelser av ekstraordinær kvalitet. Den regissøren som skal prises her, har nettopp maktet dette ekstraordinære. Ikke bare gjennom sin måte å behandle teksten på, men også ved helt ned på detaljnivå å styre oppsetningen bølgende mellom var poesi og rå realisme.

Man kan mene at en av teatrets viktigste oppgaver er å gi en scene for historier som sjelden blir hørt. Scenerommet gir dessuten en spesiell mulighet for konsentrert lytting. Og det er nettopp dette som er det sentrale i årets beste scenetekst: Vi blir invitert til meditasjon rundt historier fra liv som ikke så ofte får oppmerksomhet i en bråkete samtid. Årets vinner bruker den personlige betroelsens tone. Materialet er dokumentarisk – poetisk og utsøkt bearbeidet, men fortsatt jordnært og ujålete i presentasjonen. Gjennom nennsomme gjenfortellinger av hverdagssituasjoner rommer teksten mange lag av undertekst. Teksten spiller på lag med forestillingens lavmælte, vittige og finjusterte sceniske virkemidler, og slik kommer vi både tett på enkeltskjebner og zoomer ut på det storpolitiske bildet på samme tid. Denne kombinasjonen av nærhet og distanse, poesi og politikk, humor og alvor, og insisteringen på det vakre i det uspektakulære – gjør årets beste scenetekst til en rørende og viktig tekst med potensial for gjenkjennelse, nyansering og forståelse.

Prisen gis for en visuell helhet som på en sober måte lar hele scenerommet få komme til orde og samtidig gir fokuspunkt for utøverne og publikum på et nærmest minimalt omdreiningspunkt. Sårbarheten i livet fanges opp gjennom en kjærlighetshistorie, og hovedinstallasjonen i scenografien fungerer både som lerret for omgivelser og livets gang, samt sentrale symboler i forestillingen, som hjerte, sommerfugl og dirigentpodium. Stumfilmens virkemidler kommer til uttrykk i enkle og samtidig elegante, til dels overdimensjonerte, kostymer og effektfull bruk av masker, og når orkesteret etter hvert utfolder seg som rekvisitter og aktiv del av handlingen, vises paletten for den grafiske notasjonen seg som livet og kjærligheten selv, og går utover det forutsigbare.

Prisen gis for en visuell helhet som på en sober måte lar hele scenerommet få komme til orde og samtidig gir fokuspunkt for utøverne og publikum på et nærmest minimalt omdreiningspunkt. Sårbarheten i livet fanges opp gjennom en kjærlighetshistorie, og hovedinstallasjonen i scenografien fungerer både som lerret for omgivelser og livets gang, samt sentrale symboler i forestillingen, som hjerte, sommerfugl og dirigentpodium. Stumfilmens virkemidler kommer til uttrykk i enkle og samtidig elegante, til dels overdimensjonerte, kostymer og effektfull bruk av masker, og når orkesteret etter hvert utfolder seg som rekvisitter og aktiv del av handlingen, vises paletten for den grafiske notasjonen seg som livet og kjærligheten selv, og går utover det forutsigbare.

Prisen gis for en visuell helhet som på en sober måte lar hele scenerommet få komme til orde og samtidig gir fokuspunkt for utøverne og publikum på et nærmest minimalt omdreiningspunkt. Sårbarheten i livet fanges opp gjennom en kjærlighetshistorie, og hovedinstallasjonen i scenografien fungerer både som lerret for omgivelser og livets gang, samt sentrale symboler i forestillingen, som hjerte, sommerfugl og dirigentpodium. Stumfilmens virkemidler kommer til uttrykk i enkle og samtidig elegante, til dels overdimensjonerte, kostymer og effektfull bruk av masker, og når orkesteret etter hvert utfolder seg som rekvisitter og aktiv del av handlingen, vises paletten for den grafiske notasjonen seg som livet og kjærligheten selv, og går utover det forutsigbare.

Heddakomiteens ærespris er en særlig gjev honnør og deles i år ut til en instruktør for hans markante regigjerning i norsk og internasjonalt teater og opera.

Hans uredde signatur har inspirert kolleger, gitt publikum rike opplevelser og satt norsk scenekunst på kartet. Han er massivt kunnskapsrik og kompromissløs. Med karakteristisk temperament og dyp menneskelelig innsikt har han gang på gang gått i krigen med store og små ensembler, gamle og nye tekster og et vidt spekter av rom, sjangre og uttrykk. I hans arbeid møtes erfaring med åpen intuisjon. Mange har opplevd å kunne gå lenger enn de trodde de kunne under hans kunstneriske ledelse.

I sitt virke har han vært vesentlig for utviklingen av norsk regikunst og fagets posisjon i forhold til den dramatiske teksten. Han har mot til å tenke stort og nytt. I det rommet vi er i nå; for eksempel gjennom gigantprosjektene Merlin og Bibelen. Som teatersjef for Nationaltheatret var han visjonær nok til å etablere Ibsenfestivalen.

Heddakomiteen vil gjerne hylle norsk teaters legendariske "bad boy" og ærverdige patriark, Stein Winge.

Prisen for særlig kunstnerisk innsats går til De Utvalgte for forestillingen Skipet – Vol. 5 Short cuts.

Prisen gis til en brutal og poetisk, komisk og dyster, dypt menneskelig forestilling. I et spill mellom roller og identiteter, autentisitet og teatralitet skapes et mangefasettert, konfronterende og særegent uttrykk. Det stedsspesifikke gir grunnpreget til et liv i bevegelse, et samfunn i endring, og aktørene bak utforsker det menneskelige rommet mellom overmot og maktesløshet, mellom å være ekstremt privilegert og ekstremt utsatt. Publikum tas med på en felles utforskning i en myriade av levd liv, fantasi og myter som skaper og skapes av våre liv. Innfallsvinkelen som kjennetegner kompaniet, utforskende, utfordrende og fordomsfritt inkluderende, preger også denne forestillingen. I et filmatisk uttrykk forankres det tilsynelatende dagligdagse i et mytisk stoff og rommer det uforutsigbare i den menneskelige reisen. I sitt dypt rørende verk favner årets mottaker av prisen for særlig kunstnerisk innsats både hyperrealistiske skrekkscenarier og spektakulær skjønnhet, det hele med en kunstnerisk fingerspissfølelse, ydmykhet, autentisitet og et ambisjonsnivå av de sjeldne.

Prisen for særlig kunstnerisk innsats går til De Utvalgte for forestillingen Skipet – Vol. 5 Short cuts.

Prisen gis til en brutal og poetisk, komisk og dyster, dypt menneskelig forestilling. I et spill mellom roller og identiteter, autentisitet og teatralitet skapes et mangefasettert, konfronterende og særegent uttrykk. Det stedsspesifikke gir grunnpreget til et liv i bevegelse, et samfunn i endring, og aktørene bak utforsker det menneskelige rommet mellom overmot og maktesløshet, mellom å være ekstremt privilegert og ekstremt utsatt. Publikum tas med på en felles utforskning i en myriade av levd liv, fantasi og myter som skaper og skapes av våre liv. Innfallsvinkelen som kjennetegner kompaniet, utforskende, utfordrende og fordomsfritt inkluderende, preger også denne forestillingen. I et filmatisk uttrykk forankres det tilsynelatende dagligdagse i et mytisk stoff og rommer det uforutsigbare i den menneskelige reisen. I sitt dypt rørende verk favner årets mottaker av prisen for særlig kunstnerisk innsats både hyperrealistiske skrekkscenarier og spektakulær skjønnhet, det hele med en kunstnerisk fingerspissfølelse, ydmykhet, autentisitet og et ambisjonsnivå av de sjeldne.

Godt teater er et fint samspill mellom flere kunstarter. Sesongen 2018-2019 har bydd på flere oppsetninger hvor forholdet mellom de ulike elementene er godt balansert, og hvert og ett av dem får komme til uttrykk uten å dominere, men i stedet bygger opp under helheten. Den produksjonen juryen særlig har festet seg ved, utmerker seg ved stor originalitet og godt spill, ved å utnytte scenerommet på en særegen måte, ved en helt spesiell scenografi, virkningsfull lyssetting, en svært gjennomtenkt bruk av video og en musikk som står perfekt til forestillingens tematikk og visuelle stil.