Ways of Seeing

På Black Box Teaters hjemmeside sto blant annet dette om Ways of Seeing:

"Pia Maria Roll/Hanan Benammar/Sara Baban/Marius von der Fehr har kartlagt nettverkene som har interesse av å gjøre Norge til et mer rasistisk samfunn. Hvem er de og hva oppnår de med det? Og hva er sammenhengen mellom dette miljøet og et stadig høyere rop om mer overvåking?

I Ways of Seeing begir de seg inn i gråsonen mellom hva som kan være rett og galt, hva som er legitimt og illegitimt, og hva som er lovlig og ulovlig; både for staten og for individet. Med seg på ferden har de tidligere høyesterettsdommer, Ketil Lund, som ledet etterforskningen av den norske statens ulovlige overvåkning av venstresiden.

Hanan B forlater Frankrike i 2011. Året etter gjør Nasjonal Front sitt beste valg noensinne. Jean-Marie Le Pen var løytnant og torturist i Frankrikes koloniale krig mot den algeriske revolusjonen der Hanans far, Halim, kjempet på revolusjonens side. Nå har Jean Marie Le Pen og hans datter Marine Le Pen etter mange års målrettet arbeid klart å overbevise den franske offentligheten om at den koloniale sivilisasjonskrigen har inntatt europeisk jord. Hanan reiser til Norge, bare for å forstå at Le Pens agenda har slått dype røtter også her. I Oslo møter hun Sara B som flyktet fra Saddam Husseins USA-støttede krig mot kurderne på 80-tallet og vet mye om sammenhengen mellom overvåkning, rasisme og skrekk.

Sammen med Ketil Lund og et høyt elsket spøkelse legger de ut på en reise gjennom maktens rotsystemer. Samtidig planlegger NATO at den viktigste militærøvelsen siden den kalde krigen skal foregå på norsk jord."

Den engelskspråklige teksten på Black Box Teaters hjemmeside inneholder også disse linjene, koblet sammen med Hanan Benammars flytting fra Frankrike. Disse setningene er oversatt til norsk for denne Sceneweb-registreringen av Lillian Bikset:

"At vi må forhindre en muslimsk overtakelse av Frankrike vil nå bli fortstått som den viktigste politiske oppgaven. Frankrike tar i bruk unntakslovgivning og innfører rigid overvåkning av den muslimske befolkningen, og i de følgende årene blir Front National en av de sterkeste pådriverne for den høyreeekstreme bevegelsen der den sprer seg over Europa."

KILDER:

Black Box Teater, www.blackbox.no, 24.09.2018, http://www.blackbox.no/tittel/ways-of-seeing/, 24.08.2022, https://blackbox.no/nb/ways-of-seeing-1/ 

Black Box Teater, www.blackbox.no, 03.12.2018, http://www.blackbox.no/en/tittel/ways-of-seeing/

Import fra premierelisten på Scenekunst.no 24.09.2018

Heddaprisen, www.heddaprisen.no, 16.10.19, https://www.heddaprisen.no/nominerte/2019

Tekstutdrag fra: Aimé Césaire, Frantz Fanon, Jean-Paul Sartre m.fl

Per Christian Selmer-Anderssen, Når venstrevridde performanceartister gjemmer seg i tujahekken, Aftenposten 23. november 2018:

"Jada, jeg skal innrømme det. Jeg gikk inn i Pia Maria Rolls og Marius von der Fehrs forestilling Ways of seeing med visse fordommer. Jeg vet jo at de bruker en ganske provoserende form for geriljateater for å fremme sine venstreradikale meninger. I tillegg hadde jeg lest forhåndsomtalen der det står at de 'har kartlagt nettverkene som har interesse av å gjøre Norge til et mer rasistisk samfunn. Hvem er de og hva oppnår de med det? Og hva er sammenhengen mellom dette miljøet og et stadig høyere rop om mer overvåking?' De finner ikke svar på noen av disse spørsmålene. Kanskje ikke så rart, for dette er en gjeng som mener de har alle svarene på forhånd, og som for all del ikke vil undersøke motforestillinger. Derimot lager de en høyst problematisk, visuelt vakker og - utrolig nok og muligens ufrivillig - en nyansert forestilling."

Julie Rongved Amundsen, Ikke tid til apati, Klassekampen 23. november 2018:

"Hanan og Sara sovner utenfor huset til Helge Lurås, og ved det unormalt store huset til investoren Jan Haudemann-Andersen finner de seg en grop og blir i tre dager. Jeg vet ikke om det er sant. Det spiller ingen rolle om det er det, men det er såpass interessant at jeg begynner å lure. (…) Til tross for at det er mye gjentakelser og mange hus som skal besøkes – med overraskende mange like folk – er dramaturgien stram, og det blir aldri kjedelig. Allikevel blir jeg sittende igjen med en del spørsmål jeg skulle ønske de hadde besvart bedre. For jeg forstår ikke hvorfor de oppsøker alle disse husene. Det kommer lite erkjennelse ut av opplevelsene. Første gang en erkjennelse presenteres, må jeg se på klokken, og da har det gått halvannen time av forestillingen. Ways of seeing er godt laget dokumentarteater, men når få spørsmål stilles og få problemer drøftes, og mye bare vises frem, kjenner jeg en velkjent apati ta tak i meg."

Inger Marie Kjølstadmyr, Vil ryste staten, Dagsavisen 26. november 2018:

"Sammen med Hanan og Sara og et spøkelse (Ali Djabbary) spionerer vi på husene til flere av de rikeste personene i Norge - personer som finansierer eller arbeider for Frp, Human Rights Service og Resett. Nettverk som har interesse av å gjøre Norge til et mer rasistisk samfunn. På en stor skjerm vises video av hus og hager tilhørende bl.a. Tor Mikkel Wara, Christian Tybring-Gjedde, Helge Lurås, Monica Staff og til slutt, som kronen på dette ganske fascinerende bildeverket, slottet til Rimi-Hagen. Hege Storhaugs hus ble aldri funnet. I et halvt år har de to kvinnene ligget utenfor ulike hager og overvåket og filmet, sier de, og en dag, mens de ligger der i en haug med løv, treffer de Ketil Lund som lurer på hva de driver med. Og så, i en bestefaraktig tone, litt stiv og kanskje ikke så scenevant, knytter han Sara og Hanans prosjekt sammen med sitt eget arbeid for Lundkommisjonen. Vi får vite en del om norsk overvåkningshistorie, noe er kjent, mye er nytt, men ingenting sjokkerer meg. Og det hele får Sara og Hanans hageprosjekt til å fremstå som ganske uskyldig og sjarmerende, selv om det vel ikke var meningen."

Ketil Lund, Ryggmargsrasisme?, Klassekampen 28. november 2018:
"Skuespillet har to flyktninger og en innvandrer i ledende roller, to kvinner og en mann, alle med opphav i rystende fascistoid og rasistisk kolonialisme og autoritære regimer. De kommer til Norge med sine forhåpninger om endelig å oppleve frihet, likhet og verdighet. Slik blir det ikke. Her er den menneskefiendtlige rasismen til stede i alle sine uttalte og subtile varianter, nørt opp av en aktiv og strategisk dyktig rasistisk propaganda, finansiert av styrtrike investorer. Rasismen og den medfølgende utryggheten er overalt, forsterket gjennom overvåkingens kroniske utpeking av muslimsk terror og ekstremisme som den største trussel mot rikets (de rikes) sikkerhet. Dette leder de to kvinnene til et prosjekt hvor de vil plassere sin kropp så nær som mulig husene til dem som står bak rasismens propagandamaskin, for 'det er i våre hus vi føler oss tryggest'. Lite av dette later til å interesse anmelderen. Ja, hun forstår simpelthen ikke kvinnenes prosjekt."

Camilla Heiervang, - Ubehagelig at de griper inn i privatlivet mitt, Aftenposten 28. november 2018:

"Teatersjef Anne-Cécile Sebué-Birkeland ved Black Box Teater forstår at forestillingen kan skape ubehag.
- Min oppgave er å velge ut kunstnere som løfter frem aktuelle og viktige temaer i samfunnet, og som også utfordrer sjangere og virkemidler. Det betyr at man iblant pirker der det gjør vondt, men det er ikke noe mål å provosere i seg selv, sier Sebué-Birkeland.
- Enkelte opplever dette som en inngripen i deres private sfære. Hva tenker du om det?
- Forestillingen handler om hva som er lovlig og hva som ikke er lovlig. Hvis man ikke har sett stykket, kan man få inntrykk av at de det gjelder, blir mer utlevert enn de faktisk blir, sier Sebué-Birkeland."

Laila A. Bertheussen, De kaller det kunst, jeg kaller det en grov invasjon av mitt privatliv, VG 1. desember 2018:

"Der står de, på privat grunn, og filmer i skjul mens jeg er hjemme. De filmer stuevinduet og soveromsvinduet, og der inne er jeg. Jeg som aldri har oppsøkt offentlighetens lys. Jeg som alltid har satt pris på min anonymitet. Det er inntrengere og jeg er uten mulighet til å forsvare meg. Hadde jeg visst at de var der ute hadde jeg selvsagt fått dem fjernet. Gjennom vår og sommer jobber min kjæreste nesten døgnet rundt for oss som bor i dette lille landet. I mens sitter det en gjeng 'kunstnere' og syr sammen en røverhistorie hvor han, den beste av oss alle, blir skrevet inn i deres absurde verden med antydninger om at han er rasist og nazist. De kaller det kunst, jeg kaller det en grov invasjon av mitt privatliv."

Steinar Solås Suvatne, Teaterstykke kaller Frp-ere rasister. Men partiet freder millionstøtta, Dagbladet 2. desember 2018:

"Flere Frp-ere er rasende på Black Box-teateret. Frp freder nå statsstøtta til teateret. - Det er selvsagt ikke sånn at vi kommer til å gå aktivt for å redusere støtten til dette teateret, sier Morten Wold (Frp) til Dagbladet.
- Sånn holder vi ikke på. Frp støtter ytringsfriheten og retten til fri, kunstnerisk ytring, men vi har stilt spørsmål ved om det var nødvendig av teateret å gå så langt denne gangen. Det mener jeg er et helt betimelig spørsmål, legger han til.
Wold, som er Frps kulturpolitiske talsperson, sikter til stykket Ways of Seeing på Black Box i Oslo. I stykket vises videoopptak av husene til blant andre stortingsrepresentant Christian Tybring-Gjedde (Frp) og justisminister Tor Mikkel Wara (Frp). De to er blant flere som henges ut som rasister i stykket. Som Dagbladet meldte, har en av skuespillerne mottatt grove trusler etter stykket ble refset fra Frp-hold."

• Heddaprisen 2019 - Årets forestilling