Baktruppen

Gruppesammensetningen i Baktruppen var stabil, med et avgjørende brudd 1994/95, da Tone Avenstroup og Hans Petter Dahl forlot Baktruppen. Gurå Mathiesen forlot Baktruppen i 1999. Av medlemmene som fortsatt var aktive i kompaniet ved nedleggelsen var Øyvind Berg, Ingvild Holm, Jørgen Knudsen og Worm Winther med fra første produksjon. Trine Falch kom med i 1988, Erik Balke og Bo Krister Wallström i 1989, Per Henrik Svalastog i 1999. 

Baktruppen hadde flere navn, og samme navn ble skrevet på forskjellige måter; opprinnelig het gruppen BAK-truppen, deretter BAK-TRUPPEN. I februar 1993 skiftet de navn til Peer Gynt, noe som ble kunngjort på blå postkortkort sendt fra Amerika. I Baktruppens perioden som Peer produserte de fem ulike versjoner basert på Henrik Ibsens verk «Peer Gynt».  Versjon I: Peer du lügst. Ja! ble vist i Frankfurt. Versjon II: kalt Peer du lyver. Ja!, ble vist i Bergen. Versjon III: Peer you’re lying. Yes! ble vist i Zürich. Versjon IV: Peer du lügst. Ja! ble vist i Frankfurt og Berlin. Versjon V: Peer, you’re lying. Yes! ble vist i Antwerpen.  Det hele endte i en sammenfatning av disse fem versjonene i en sjette produksjon i 1994: Super-Per.  Etter dette benyttet de navnet Baktruppen. I 1996 dukket navnet the BAR opp, men dette hadde et kortvarig liv.

I programmet til sin første produksjon Ja. Jeg går over til hundene (1987) skriver Baktruppen følgende om seg selv:

"BAK-truppen lager teater i Bergen, på scenen. Hvis teateret skal gjelde, må teateret inn i fjellet. Vi lager ikke hologrammer, vi lager fragmenter. (Med denne setningen bekjenner vi oss til romantikken.) Vi har dannet BAK-truppen fordi vi ønsker å si noe om 80-årenes tilstander.

Er vi postmodernistiske? Nei, verden vil bedras. Er vi postmodernistiske? Vi ligner nok, men vi ligner på så mye annet også, f.eks. katter om våren.
Vi ligner de andre, men søker det samme.

I lundistiske kretser sier man gjerne: Jeg er den jeg er. På flere måter. Jeg kan ikke fly, men later som. Moro. Jeg prøver ialle fall.
Vi kjenner vår begrensning, og møter gjerne veggen."

---

På et informasjonark om Baktruppen av Baktruppen (dato ukjent, men det er fra den tidlige tiden) står det:

"BAK-truppen ble dannet i 1986. Navnet viser dels til gruppens ironiske omfavnelse av avant-gardismen, dels til det faktum, at teatret - særlig i Norge - vanligvis er et tregt og motvillig etterslep på de andre kunstartene: Dette ønsker vi å gjøre noe med.

BAK-truppen mener at teater er politisk underholdning. Med røtter i fransk teori og tysk praksis, formidler vi norsk kulturarv; Som et motstykke til den kulturpessimismen som brer seg ellers i Europa. Dette kan forklares, ved at såkalt postmoderne kjernebegreper - som tilfeldighet, fragmentering, eklektisme - også står sentralt i enhver norsk historieforståelse. Allerede J.A. Seips framstilling av 1814, må forstås som en fiksjon hvor forfatteren unnlater å binde sammen fakta i fornuftsmessige kategorier: All sammenheng er et nettverk av løgner. Samtidig lar befolkningen seg samle på en symbolsk måte, vårt kongehus kan i så måte måle seg med det engelske. Det er dette vi forsøker å forstå. Det er her vi biter oss selv i halen. Det er i dette lys man må se våre tolkninger av Bjørneboe og Ibsen.

BAK-truppens tematiske spenn kan karakteriseres med stikkord som: Kjærlighet og død; intet eller alt; være eller ikke være; frihetstvangen. Nå er det selvsagt ikke tema som er interessant i seg selv - men hvordan det belyses, hvilke motiver det gis, hva slags samfunn det utspiller seg i, kort sagt: Det konkrete sceniske nærværet. Her forsøker BAK-truppen å gripe gjennom vante konvensjoner, å sammenstille tilsynelatende motstridende formelementer, å benytte seg av alt som fins av grenseliggende kunstarter - med ett eneste felles mål: Å skape et teater som er troverdig i dag."

---

Forestillingene til Baktruppen bar preg av at de var kollektivt skapt, de var ofte fulle av humor og overraskende innfall og de sceniske virkemidlene var likestilte. Baktruppen opererte innenfor en tverrfaglig disiplin, og forestillingene viste lekenhet innenfor flere kunstfelt..

Baktruppen arbeidet både med andres tekster og skrev nye stykker. Baktruppens første teaterproduksjon Ja, vi går over til hundene (1987) bygde på Jens Bjørneboes bøker Frihetens øyeblikk og Uten en tråd. Baktruppen gikk også løs på Ibsen med egne versjoner av Brand i produksjonen Alt (1988) og fem produksjoner om Peer Gynt i Per du lyver. – Ja! (1993). Baktruppens versjoner var svært fritt tolket, bearbeidet og aktualisert.

Baktruppens internasjonale gjennombrudd kom med deres versjon av Heiner Müllers Germania Tod in Berlin i 1989. Etter gjennombruddet spilte de på de fleste scener i Europa, og de ble ett av Nordens mest fremgangsrike teaterkompanier.

FUNNYSORRYJESUS av Baktruppen fikk tildelt Danse- og Teatersentrums scenekunstpris 2003. Fra styrets begrunnelse:

"Ved hjelp av enkle virkemidler klarer Baktruppen gang på gang å sette komplekse meningsdannelser i sving. Stadig lar vi oss også imponere over truppens evne til å fornye seg selv, deres evne til stadig å være aktuelle. Vindusforestillingene i Dælenggata hadde en ytterst enkel form: Noen ser på, andre gjør noe - innenfor en ramme, i dette tilfellet utenfor et vindu. En kunne nærmest kalle det en triviell performance-situasjon. Det er også store sjanser for at en slik form ville ha forblitt triviell om det ikke var Baktruppen som tok den i sine hender. Det er få kunstnere her i landet - om i det hele tatt noen - som så til de grader vet å beherske teatrets nullpunkt på en så raffinert måte som det Baktruppen gjør."

UTMERKELSER SOM IKKE KOMMER FREM OVENFOR

2010: Nummer 3 i Kunstkritikks kåring av 00-tallets viktigste kunstverk med Stamsundundersøkelsen fra 2004.

KILDER:

Avenstroup, Tone (2012). For, i eller imot. Norsk Shakespeare- og Teatertidsskrift, nr. 1/2012, s.81-82

Baktruppen, baktruppen.org, 05.09.2010, www.baktruppen.org

Baktruppens arkiv. Giver: Baktruppen. 04.03.2011

• Dæhlenenggata 31

• Danse- og teatersentrums scenekunstpris 2003 - Danse- og teatersentrums scenekunstpris 2003
• Natt&Dag-prisen. Årets Beste 2001 - Årets scenekunst Oslo 2001