Danse- og teatersentrums scenekunstpris 2003

Danse- og Teatersentrums Scenekunstpris for 2003 ble tildelt Baktruppen for forestillingen FunnySorryJesus.

"FunnySorryJesus fant sted i og rundt truppens bittelille kontor i Dælenggata i Oslo, og tar for seg det som går hus forbi, sett fra teatrets eget dreiepunkt. I det lille kontoret, som er et gammelt butikklokale med vinduer helt ned til gaten, ble et amfi bygget med sikt ut av lokalet. Der satt de og så ut vinduet, på Baktruppen som spilte på fortauet utenfor. Verden utenfor teatret ble scenen, noe som Baktruppen til det fulle utnyttet, både når det gjaldt problematisering av teatrets egenart og publikums rolle.

Som Jon Refsdal Moe uttrykker det i sin kritikk på Kunstkritikk.no: 'Baktruppen dokumenterer og estetiserer med teatret som ramme. Med FunnySorryJesus fortsetter Baktruppen og utforske rommet på utsiden av den etablerte estetikken.'

Ved hjelp av enkle virkemidler klarer Baktruppen gang på gang å sette komplekse meningsdannelser i sving. Stadig lar vi oss også imponere over truppens evne til å fornye seg selv, deres evne til stadig å være aktuelle. Vindusforestillingene i Dælenenggata hadde en ytterst enkel form: Noen ser på, andre gjør noe - innenfor en ramme, i dette tilfelle utenfor et vindu. En kunne nærmest kalle det en triviell performance-situasjon. Det er også store sjanser for at en slik form ville ha forblitt triviell om det ikke var Baktruppen som tok den i sine hender. Det er få kunstnere her i landet - om i det hele tatt noen - som så til de grader vet å beherske teatrets nullpunkt på en så raffinert måte som det Baktruppen gjør.

Baktruppens kunstneriske mot handler om ikke å stikke av fra kunsten sin, men stadig å reaktualisere sin grunnleggende glede ved å opptre, til publikums begeistring og med konsekvenser for hva vi opplever som en spydspiss i norsk scenekunst."

Danse- og Teatersentrums Scenekunstpris for 2003 ble tildelt Baktruppen for forestillingen FunnySorryJesus.

"FunnySorryJesus fant sted i og rundt truppens bittelille kontor i Dælenggata i Oslo, og tar for seg det som går hus forbi, sett fra teatrets eget dreiepunkt. I det lille kontoret, som er et gammelt butikklokale med vinduer helt ned til gaten, ble et amfi bygget med sikt ut av lokalet. Der satt de og så ut vinduet, på Baktruppen som spilte på fortauet utenfor. Verden utenfor teatret ble scenen, noe som Baktruppen til det fulle utnyttet, både når det gjaldt problematisering av teatrets egenart og publikums rolle.

Som Jon Refsdal Moe uttrykker det i sin kritikk på Kunstkritikk.no: 'Baktruppen dokumenterer og estetiserer med teatret som ramme. Med FunnySorryJesus fortsetter Baktruppen og utforske rommet på utsiden av den etablerte estetikken.'

Ved hjelp av enkle virkemidler klarer Baktruppen gang på gang å sette komplekse meningsdannelser i sving. Stadig lar vi oss også imponere over truppens evne til å fornye seg selv, deres evne til stadig å være aktuelle. Vindusforestillingene i Dælenenggata hadde en ytterst enkel form: Noen ser på, andre gjør noe - innenfor en ramme, i dette tilfelle utenfor et vindu. En kunne nærmest kalle det en triviell performance-situasjon. Det er også store sjanser for at en slik form ville ha forblitt triviell om det ikke var Baktruppen som tok den i sine hender. Det er få kunstnere her i landet - om i det hele tatt noen - som så til de grader vet å beherske teatrets nullpunkt på en så raffinert måte som det Baktruppen gjør.

Baktruppens kunstneriske mot handler om ikke å stikke av fra kunsten sin, men stadig å reaktualisere sin grunnleggende glede ved å opptre, til publikums begeistring og med konsekvenser for hva vi opplever som en spydspiss i norsk scenekunst."