Alt

Alt av Baktruppen var en av de første produksjonene av kompaniet som pekte ut en ny retning, en mer konseptuell forståelse av klassikerne i motsetning til en mer emosjonell tolkning.

Videoproduksjon av 8va studios, 1989.

Alt ble støttet av Bergen Kommune, Norsk Kulturråd, Havel A/S, Tre Musketerer.

KILDER:

Baktruppens arkiv. Giver: Baktruppen. 04.03.2011

Baktruppen, baktruppen.org, 31.12.2010, http://www.baktruppen.org

Knut Ove Arntzen og Camilla Eeg-Tverbakk, ed. (2009). Performance art by Baktruppen. First part. Oslo: Kontur forlag

Bjørn Tomren, i Stud Vest (anmeldelse): «ALTs mangel på meningsbærende enhet gjør at publikums valg blir viktig og betydningsdannende. Publikum kan spasere rundt tårnet under forestillingen, og må selv velge hva de vil se og hva de vil høre. ALT er istedet suggestiv enhet; lys, musikk, aksjon, tekstfremføring, scenografi. Dette er tidens estetikk, en form for appellerer til videogenerasjonen»

Tone Myklebost, 29.04.88, i Aftenposten (forhåndsomtale):« - Vi har skåret bort all staffasje og pynt, og kommet rett inn i margen på stykket. Vi beholder grunnkonflikten og retningen: Det handler om kravet om intet eller alt Grunnen til at vi spiller det nå, er kanskje at det passer så dårlig. Har ingenting med vår virkelighet å gjøre.»

Carl Morten Amundsen, publiseringsdato og utgiver ukjent (anmeldelse):  «Svært sentralt og dominerende i årets forestilling står Roddy Bells installasjon, et 5,5 meter høyt tårn i stål. Bells tårn står som en selvstendig tolkning av Ibsens drama, langt på vei som en funksjonell skulptur, og det er inni denne konstruksjonen de tre aktørene _ Gurå Mathiesen, Hans Petter Dahl og Ingvild Holm – utfolder seg. Det er et stort innslag av tekst-resitering i forestillingen. Aktørene skanderer Ibsens tekst, de snakker i munnen på hverandre og i kor, og de synger. Resultatet blir en ironisk avstandsskapende effekt ikke uten humor.»

Helge Andersen, 02.05.88, i Aftenposten (anmeldelse): «I et ståltårn lever Brand. I tre lave etasjer er han innestengt med Agnes og de personer som betyr noe for ham og spillet. Dalen med kirke, mennesker og hus for ham og Agnes klemmes av høye fjell, lukkes inne av stålgitter. (..) Positivt utfordrende var spillet mellom stålkonsentrasjon, lys og musikk. Den siste som det mest vitale i forestillingen, Det er i seg selv ikke nok. Tåken som tårnet hylles inn i til å begynne med, preger den knappe timen det hele varer».  

Jon Askeland, 15.04.88, i Bergens Tidende (anmeldelse): «Som det sømer seg i denne spesielle teatersalen, startar stykket med ei komplett røykelegging av sceneromet - noko som gjer at ein straks tek til å spekulera på om det er tåkefyrsten Brand ein her skal verta konfrontert med. Til det lyt ein svara både ja og nei. Stykket har klart «hermetisk» karakter, er motseiingsfylt og forvirrande, men ein treng ikkje finurlege boksopnarar av det mentale slaget for å få med seg gode smakebitar av innhaldet».

Thomas Breivik, 16.04.88, Bergen Arbeiderblad (anmeldelse): «Det er vanskelig umiddelbart å forholde seg til dette teater, så vesenforskjellig i uttrykksform og virkemidler. Men det fascinerte og stundimellom engasjerte det, spesielt i de sekvenser hvor teksten sto ren og klar. Nå er det musikalske og auditive uttrykk en del av ungdomskulturen, noen ganger forsterket og understreket lydkulissene det teatrale uttrykk. Andre ganger druknet teksten i lydbølgene »

Thomas Breivik, 15.09.88, i Bergens Arbeiderblad (kort anmeldelse): «Det var stundesvis fascinerende som visuell manifestasjon, men dramatisk er forestillingen like uavklart som tidligere. Når stillheten rår og teksten slipper gjennom, skjønner vi at vi står overfor en dikters ord tross at».