Når vi døde våkner

Når vi døde våkner av Baktruppen ble laget som en versjon av Ibsens tekst som skulle kunne forstås på steder der man ikke forstår norsk - noe som ifølge Baktruppen også gjelder i Norge. Derfor ble produksjonen strukturert i sekvenser, bevegelsesmønstre, og lyder. Dette skulle være en måte å utvikle en ny forståelse av Ibsen.

Utdrag fra den bearbeidede teksten:

Da kjerringa døde
gikk han sporenstreks
til den spirrevippen av en
lege og sa orfisk Ja,
vi får lage barn
i magen din
vi
nå
da

Flåkjefta som et steinras
beiler vi
ikke til himmelen, ikke til jord
Men fastlandet inni deg, kjære-
kan ikke bakvaskes mere
Sol, måne-
mye mekk
Å sove er enkelt, å drømme er lett.

Når vi døde våkner ble ofte spilt utendørs.

Teksten er trykket i boken Lærestykker 1990, Oktober forlag, 1990.

Støttet av: Bergen Kommune, UD, Rogaland Fylkeskommune, Kassettavgiftsfondet.

Kilder:

Arntzen, Knut Ove og Camilla Eeg-Tverbakk, ed. (2009). Performance art by Baktruppen. First part. Oslo: Kontur forlag

Baktruppen, baktruppen.org, 31.12.2010, http://www.baktruppen.org

Baktruppens arkiv. Giver: Baktruppen. 04.03.2011

Steinar Wiik, 30.08.1990, Aftenposten [Oslo]:
"I Bak-truppens Når vi døde våkner møter vi en kultur som er gått under - og som i beste fall er i ferd med å våkne. Men det betyr langtfra at dette dreier seg om søvnig teater! Selv ikke Charles Marowitz har vært mer rebelsk mot Ibsen enn Bak-truppen her er. På det ytre plan dreier det seg om en totalt endret tekstversjon, et slags spøkefullt vrengebilde. [...] I virkeligheten er det en surrealistisk parafrase over mesterens oppgjør med kunstnerrollen, med kollisjonen mellom kultur og natur. Denne versjonen er i en stil som er mer buffo-preget enn Dario Fos teater. Men den har også et indre alvor som slår en rett i solar plexus og trekker en med. Beundringsverdig er den gjennomarbeidede presisjon på alle plan. [...] Den tilsynelatende uærbødighet overfor en klassiker representerer av og til den største ærbødighet. Ikke minst var Ibsen en opprører! En slik versjon burde få ham til å våkne i sin grav."

Hans K. Mjelva, 15.02.1990, Studvest [Bergen]:
"Eg hadde ei sterk kjensle av at mykje hadde gått meg hus forbi. Likevel var det noko med framsyninga som gjorde det spanande å vere der, og som gjorde at eg fekk lyst til å sjå både stykkje og BAK-truppen att. Forma på framsyninga må ta mykje av æra for det."

Thomas Breivik, 10.02.1990, Bergen Arbeiderblad [Oslo]:
"Baktruppen lar seg inspirere av symbolikken, i enkelte sekvenser blir den klarere i deres tolkning med mime og forenklet tekst. Men man kan sette spørsmål ved i hvilken grad Baktruppen ønsker å kommunisere med publikum. Deres spillestil og dramaturgi sender ut kryptiske signaler som tydeligvis forstås av 'menigheten', men hvor vi andre føler oss satt utenfor. Det er ikke engasjerende nok bare å synes at en forestilling er merkelig og annerledes. Vi bør helst fornemme det teatrale uttrykk som tvingende nødvendig, nå kunne det av og til fungere som teatralsk påfinneri mer enn dramatisk symbolikk."

Jon Askeland, 10.02.1990, Bergens Tidende [Bergen]:
"Kort sagt får stykket preg av rituell galskap, der så å seie kvar mann ber rundt på si vesle ljoskjelde til bruk i tilveret som kan liknast med tunnell, labyrint eller lukka sirkel, og der grautmål gjennom eteren er like meiningsberande eller meiningslaus som annan tale. [...] Når det gjeld sjølve framføringa, verkar stykket noko uryddig - både plastisk og sceneteknisk."

Ann Kjersti Bjørn, 16.02.90, i Ny tid: «Da som nå ville vi kanskje fått presentert en dash tekst (eller diktopplesning) noen dasher visuelle inntrykk, noen mennesker som tilsynelatende planløst siger rundt og gjør irrasjonelle ting mens de snakker uten tonefall, noen parykker slengt rundt omkring, eller andre ting med tilsynelatende symbolverdi. Kanskje var selveste Tristan Tzara der? Men da som nå lå det nøye arbeid og tanke bak å vise en kalkulert galskap i en fragmentert og kaotisk virkelighet»

Even Finsrud, 22.10.90, Glåmodalen: «De som hadde ventet seg Ibsen, ble nok skuffet. I slikt teater er ikke historien viktig. Det er rett og slett ikke noen historie. Vi får bruddstykker av dialog, umotivert skrik, underlige bevegelser, snåle mekaniske lydmaskiner, tegninger på golvet og mye rart. Man må komme med et åpent sinn og prøve å være mottagelig for alle inntrykkene.»

Sveinung Ones, 02.01.90, Bergens arbeiderblad, forhåndsomtale: «Sovjetfolket våkner og gnir seg i øynene etter sytti-års-natten. I samme morgengry drar Teatergruppen Baktruppen fra Bergen til Tblisi, hovedstaden i Sovjet-republikken Georgia, (..) Truppen setter seg på flyet 6. januar, inviterer til premiere den 10. januar og har oppholdstillatelse til den 20.»

Katrine Sæverud, Bergens arbeiderblad, forhåndsomtale:«- Vi spiller stykket baklengs, beveger oss fra kulden og inn i varmen. Men oppsetningen er ikke logisk i det hele tatt. Publikum må bare glemme realismen og logisk tankegang. Prøve å absorbere stykket, råder Knudsen »