Ja. Jeg går over til hundene
Ja. Jeg går over til hundene (1987) var en produksjon av Baktruppen. Ja. Jeg går over til hundene tok utgangspunkt i Jens Bjørneboes to bøker Frihetens øyeblikk og Uten en tråd.
Ja. Jeg går over til hundene var Baktruppens første produksjon.
Etter overenskomst med forvalterne av Jens Bjørneboes litterære arv, ble Ja. Jeg går over til hundene vist som lukkede forestilling.
Informasjon
(Objekt ID 10288)Objekttype | Produksjon |
Premiere | 28. aug. 1987 |
Produsert av | Baktruppen |
Basert på | Uten en tråd av Jens Bjørneboe; Frihetens øyeblikk av Jens Bjørneboe |
Publikum | Voksne |
Antall hendelser | 15 |
Språk | Norsk |
Emneord | Performance, Teater, Postdramatisk teater, Tverrkunstnerisk |
Spilleperiode | 28. aug. 1987 — 25. sep. 1987 |
Spilletid | 3t 30 min (inkludert to pauser med musikk og servering) |
Nettsted | Baktruppen |
Krav til spillested
Blending | Ja |
Tone T. Bjørneboe kommenterer forvalternes avgjørelse om ikke å tillate offentlige forestillinger av Ja. Jeg går over til hundene i programmet til produksjonen:
"Vi som forvalter Jens Bjørnedoes litterære arv har måttet si nei til en offentlig forestilling av følgende grunner:
Bjørneboes hovedhensikt i hans dramatiske arbeider var at hans teatertekster skulle ha en fabel, en konflikt, en dramatisk handling som relaterte seg til hans tema; enkeltindividets kamp mot et autoritært system. For ham innebar dette at hans dramatikk først og fremst måtte ha et sosialt, samfunnskritisk innhold og tanke.
Bjørneboe regnet "Uten en tråd" som et venstrehåndsarbeide, uten at han dermed tok avstand fra at boken var skrevet. Trilogien som behandlet hans andre hovedtema: det ondes problem, ble antagelig hans viktigste arbeide med "Frihetens øyeblikk" som den mest sentrale boken.
Familien mener det er i Jens Bjørneboes ånd å arbeide videre med hans tekster og ideer, men vi må tydeliggjøre at forestillingen slik den her er tenkt ikke er signert av Bjørneboe."
I programmet til produksjonen skriver Baktruppen følgende:
"Vårt prosjekt er ikke å gå over til hundene, heller ikke å gå i hundene (unntatt visse private oppheng), men vi innrømmer gjerne at vi lever i en kennel.
BAK-truppen lager teater i Bergen, på scenen. Hvis teateret skal gjelde, må teateret inn i fjellet.
Vi lager ikke hologrammer, vi lager fragmenter. (Med denne setningen bekjenner vi oss til romantikken.)
Vi har dannet BAK-truppen fordi vi ønsker å si noe om 80-årenes tilstander.
Er vi postmodernistiske? Nei, verden vil bedras.
Er vi postmodernistiske? Vi ligner nok, men vi ligner på så mye annet også, f.eks. katter om våren.
Vi ligner de andre, men søker det samme.
I lundistiske kretser sier man gjerne: Jeg er den jeg er. På flere måter. Jeg kan ikke fly, men later som. Moro. Jeg prøver ialle fall.
Vi kjenner vår begrensning, og møter gjerne veggen.
BAK-truppen vil presentere "Ja. Jeg går over til hundene" og forsøker å vise muligheter i forhold til ord som død og erotikk, til tross for begrepenes fattigdom.
Stykkets konflikt er på den ene siden store tanker uten erotikk, og erotikk uten tanker. På den andre siden dreier det seg om at; Alt ordner seg, men ingenting varer.
Ingenting ordner seg, likevel fortsetter det.
Musikken er i det blå. Forestillingen er lekt på alvor.
Vi lager en varm forestilling i Teateret Florida hvor det har vært svært kaldt.
[...]
FORKLARINGSMODELL:
FRIHETENS ØYEBLIKK og UTEN EN TRÅD utgjør to motpoler i Jens Bjørneboes forfatterskap (begge utgitt i 1966).
FRIHETENS ØYEBLIKK står som hans sentrale filosofiske testamente, UTEN EN TRÅD som en forenklet erotisk utopi.
Ved ¨å sette sammen utdrag av disse to bøkene, ville vi belyse det Ondes problem ut fra historie og seksualitet.
Replikkene i forestillingen er hentet fra bøkene. Handlingene stammer fra skuspillernes arbeid med teksten på forskjellige steder i Bergen og Lund.
I første del bruker vi konvensjonene fra det postmodernistiske tablåteater som ikke makter å gi noen løsning på stykkets konflikt.
I andre del bruker vi den borgerlige teatertradisjons form for å se om vi kan føre konflikten videre.
REsultatet er at denne delen blir kvasirealistisk, og vi havner i det som kan kalles stykkets dramaturgiske nullpunkt.
Herfra starter tredje del som består av åpninger og lukninger.
Disse er utformet som et resultat av den foregående prosess og blir den uttrykksform vi søker, mer som nødvendighet enn som bevisst valg av form.
Vi er fullt og helt klar over at vi står midt oppe i de apolitiske 80-årene og med dette forsøker vi å komme ut av dem så fort som mulig."
---
Ja. Jeg går over til hundene av Baktruppen var basert dels på Frihetens øyeblikk, som er en filosofisk roman om frihet og vold i menneskehetens historie, og dels på den pornografiske romanen Uten en tråd, begge av Jens Bjørneboe.
Ja. Jeg går over til hundene ble vist på 3 forskjellige områder i en 100 meter lang tunnel, et bomberom under Nygårdsparken i Bergen. Hendelsene foregikk i Norge i 1980-årene. Etter demokratiets død så ble friheten presentert som dødsbevissthet og seksuell nytelse. Konfrontasjonen ble tatt ut i seks forskjellige retninger. Produksjonen var svært fysisk og rå i uttrykket.
Komposisjoner i produksjonen:
Stockholm 1943, Firenze 1300-1450, Seksualmoralen, Stjerner og ekskrementer, Heilingenberg 1966, Porøse negler, Kristiania 1887, På Patmos, Sur fitte over Tyskland, Heilingenberg 1966 (reprise), Tidssignal, Nakkene, Flytende i Spree, Håpet i søvne, Mannen i sanden, Forliset.
Det ble gitt ut en singelplate i Berlin i 1988.
Forestillingen ble støttet av Bergen Kommune, Norsk Kulturråd, Fond for utøvende kunstnere, Kultur- og vitenskapsdepartementet, Café Opera, Arne Sande A/S, Bergens Tidende.
KILDER:
Knut Ove Arntzen og Camilla Eeg-Tverbakk, ed. (2009). Performance art by Baktruppen. First part. Oslo: Kontur forlag
Baktruppen, 31.12.2010, http://www.baktruppen.org
Baktruppens arkiv. Giver: Baktruppen. 04.03.2011
Navn | Rolle |
---|---|
Jens Bjørneboe | – Tekst |
Øyvind Berg | – Bearbeidet av |
Tone Avenstroup | – Regi |
Øyvind Berg | – Regi |
Jørgen Knudsen | – Komposisjon |
Jørgen Knudsen | – Musikk |
Tone Avenstroup | – Dramaturg |
Worm Winther | – Scenografi |
Dorthe Mowinckel Keyser | – Kostyme |
Anne-Stine Bankrød Nilsen | – Kostyme |
Ketil Berge | – Skuespiller (Gutt fra kalkutten, Filmregissør Bård Kvina) |
Hans Petter Melø Dahl | – Skuespiller (Gutt fra kalkutten, Skuespiller Fred Vik) |
Rolf Eriksen | – Skuespiller (Gutt fra kalkutten, Samfunnsviter Truls Knausen) |
Anne Tone Lindsholm | – Skuespiller (Barbert pike, Lyriker og kommende tekstforfatter Charlotte Sommer) |
Gurå Mathiesen Bjørre | – Skuespiller (Barbert pike, Tekstilkunstner Oda Løken) |
Jarle Rui Aadna | – Skuespiller (Gutt fra kalkutten, Bassisten i "Svart blod" Raymond Røst) |
Robert Heggdal | – Musiker |
Anne Gro Innstrand | – Musiker |
Jørgen Knudsen | – Musiker |
Rolv Bergesen | – Produsent |
Ingvild Holm | – Produsent |
Gry Nøstdahl | – Produsent |
Scenografi: Baktruppen
BIT/Bergen Internasjonale Teaterfestival | 28. aug. 1987 |
Magnar Taule, Bergens Tidende (forhåndsomtale):
"Stykket må gå for lukkede dører etter ønske fra forvalterne av Jens Bjørneboes litterære arv. Forestillingen er basert på Jens Bjørneboes romaner Frihetens øyeblikk» og Uten en tråd. Manus og bearbeidelse er det Tone Avenstroup og Øyvind Berg som har stått for, og de har også ansvaret for regi og instruksjon."
Knut Olav Åmås, 29.08.87, Bergens Tidende (anmeldelse):
"Ja. Jeg går over til hundene er teaterfestivalens største og mest ambisiøse oppsetning. Forestillingen er delt i tre deler. Første del er en utprøving av former, et postmodernistisk tablåteater som ikke makter å presentere noen løsning på stykkets konflikt: 'Jeg vil forsone meg med verden' og 'Jeg vil ha et lykkeligere seksualliv'."
Sveinung Engeland, 17.08.87, i Vestkysten (forhåndsomtale):
"De understreker at forestillingen ikke er Bjørneboe, men dem selv. - Vi har bare brukt materialet. I kveld får folk se helt andre historier enn dem vi får i bøkene. Vår forestilling handler om mediekritikk, død og erotikk, forteller de to omarbeiderne fra den frie og radikale teatergruppa i Bergen."
Egil Rafto, 20.01.87, i Bergens Tidende (forhåndsomtale/intervju med Tone Avenstroup:
"Vi har i hvert fall jobbet fram et teatermanus som bygger på begge bøkene. Ikke for å vise porno og vold, men for å si noe om ertotikk og døden."
Preben Faye-Schjøll, i Bergens Tidende (forhåndsomtale/intervju):
"Forestillingen er delt i tre deler, hvor første del ifølge programmet er 'en utprøving av former, et postmodernistisk tablåteater som ikke makter å presentere noen løsning på et stykkets konflikt: 'Jeg vil forsone med med verden' og 'Jeg vil ha et lykkelig seksualliv'.I andre del er konflikten forsøkt ført videre ved hjelp av den borgerlige teatertradisjon. Herfra starter siste del som består av seks lukninger og åpninger, som blir den uttrykksformen vi søker."
Bård Ose, utgiver og publiseringsdato er ukjent (forhåndsomtale):
"Ved pressekonferansen var spørsmålet uungåelig: -Hvordan oppføre Uten en tråd uten at politiet eller moralens voktere griper inn? - Hele forestillingen vises med klærne på. Dette er kun en teatralsk fremførelse av innholdet i bøkene. Orgasmen blir f.eks. vist ved hjelp av blinkende lys. Men ellers følges handlingen ganske skjematisk."
Sissel Hamre Dagsland, utgiver og publiseringsdato er ukjent (anmeldelse):
"Hva stemningseffekter angår har BAK-truppen oppnådd mye bare ved å trekke publikum inn i det nokså primitive tilfluktsrommet under Nygårdsparken - klamt, kjølig, litt muggent. Man føler seg som i en katakombe, dysterheten henger i veggene og taket som det iblant drypper fra, og understrekes av de tunge klangene i musikken (ved Jørgen Knudsen)."
Harald Vikøyr, utgiver og publiseringsdato er ukjent (anmeldelse):
"Fire måneders intens arbeid gitt som resultat en oppsiktsvekkende teater-opplevelse. Ja, dette kan bety starten på en ny tid for frie teater-grupper i Bergen, mener folk i miljøet. Har du bare erfaring fra Den Nationale Scene, er du garantert en uforglemmelig opplevelse med Ja. Jeg går over til hundene. Ta ikke på beste-skoene, men gjerne hansker. Ulltepper får du utlevert."
Arnstein Hølmebakk, 23.09.87, i Vestkysten (anmeldelse):
"Liderligheten og den burleske svarte humoren som var Bjørneboes undertone i alt han skrev, den greide gruppa å slå an i perioder under den tre-fire timer lange forestillingen. Men gjennom sitt valg av det absurde formspråk, makter ikke BAK-truppen å løfte noen bærende budskap fra spillet som trenger opp mellom bord - og stolbein til Cafe-gjestenes ryggmarg."