Sampo Teater

Gruppens første produksjon Kalevala (1984) var en dramatisering av dette store finske nasjonaleposet – iscenesatt som en soloforestilling med Suikkari på scenen og Brantzeg som regissør. Kalevala, som de fleste av Sampo Teaters produksjoner, ble godt tatt imot av anmelderne. Erik Pierstorff skrev i Dagbladet (11.05.1984): «Kalevala åpnet for meg en verden av poesi og natur, av mytologi og anekdote, som var helt ny. […] Jeg vet få skuespillere som står så totalt inne for det hun gjør, fysisk og åndelig, som denne unge finske skuespillerinnen.” Det var spesielt Suikkaris spill og gruppens tverrkunstneriske tilnærming til teatret som ble trukket frem av anmelderne. Elisabeth Rygg kommenterte det siste i sin anmeldelse i Arbeiderbladet (nå: Dagsavisen) (12.05.1984): «Et ambisiøst prosjekt – en fantastisk opplevelse. […] det er nettopp samarbeidet mellom skuespiller, instruktør, lys, lyd, scenografi og musikk som skaper den sterke, spennende og sjeldne helheten.»

Sampo Teater fortsatte sitt arbeid med soloforestillinger som var særpreget av en tverrkunstnerisk tilnærming; Fru Larsen (1986), Vargbruden (1988), Arnaqat (1992). Ifølge anmelderne var det først og fremst Suikkaris skuespillerkunst som bergtok publikum. Men regissørens grep om helheten ble også trukket frem av flere med kommentarer som ”intelligent”, ”stor kunst”, ”dristig og ærlig”, ”stor klarhet og dyp forståelse”.

Sampo Teater er også kjent for sine samarbeidsproduksjoner. Deres første samarbeid var med Bikuben Musikkteater i Oslo i 1987. Sammen iscenesatte de to gruppene Baal av Bertolt Brecht.

Etter dette, nærmere bestemt i januar 1988, flyttet Suikkari og Brantzeg Sampo Teater til Tromsø. Suikkari grunngir dette i en artikkel i Spillerom nr. 2-3 1989: ”Vi var kommet til et punkt hvor vi måtte flytte fra Oslo, vekk fra den undertrykkende maktmekanismen, det rådende kultursynet og fortielsene som holdt på å gjøre oss paranoide. Gjennom flere gjestespill til Tromsø og erfaringer fra Finnmark på turné, visste vi at det i Nord-Norge fantes et publikum som ennå ikke hadde mistet sin evne til opplevelse, begeistring og selvstendig tenkning. Vi hadde opplevd et publikum som villig tok imot vår ”ikke-lineære” dramaturgi.”

I Tromsø var de aller fleste produksjonene til Sampo Teater samarbeidsproduksjoner med andre grupper og institusjoner; bl.a.  Totalteatret, Hålogaland Teater, Beaivváš Sámi Našunálateáhter,Tromsø Danseteater og Stellaris DansTeater.

Den første suksessen i Tromsø ble nitusenByen som hadde urpremiere 21. mai 1989. I samarbeid med Totalteatret utviklet de en forestilling som utforsket personers vilkår i byen og hvordan de påvirker naturen rundt. nitusenByen vant Scenarioprisen ’89 for beste sceniske enakter. Juryens begrunnelse var som følger: «Dette er en helstøpt forestilling som forener eksistensielt alvor med deilig teatral humor. Vi så en naken menneskelighet og et varmt nærvær: scenografi, dramaturgi, lys, tekst, lyd og fremførelse – ja, regien – alt føyet seg inn i en gripende helhet. Juryen opplevde at denne forestillingen deres var spesifikt lokalt og som samtidig spente mot det universelle. Det var som en hel landsdel kom seilende mot oss med hud og hår, bærsj og angst og kjærlighet.»

En muligens enda større suksess (dog ikke prisvinnende) kom i 1991. Da produserte Sampo Teater Brechts Det gode mennesket fra Sezuan i samarbeid med Hålogaland Teater, Beaivváš Sámi Našunálateáhter og Studio Teater. Sezuan var en utendørsforestilling som hadde premiere på Finnmarksvidda, med store iskulisser lys- og lydsatt i den iskalde vinternatten. Harriet Eide skrev i Dagbladet (11.03.1991): «I sin kunstnerisk mektige ramme, skapt av is og snø på Finnmarksvidda av den samiske kunstneren Aage Gaup, vil oppsettingen fryse seg fast i hukommelsen som en sjelden og verdifull opplevelse. […] Forestillingen blir grensesprengende i sitt uttrykk, total gjennom lyd og lysdesign (Arvid Esperø og Kristin Bredal), lydbilder ved Jan Garbarek og Astor Piazzolla og ikke minst gjennom Inghild Karlsens kostymer, et mesterverk i sort og hvitt.» Jan Erik Teigen skriver også om det uforglemmelige ved det audiovisuelle uttrykket i denne forestillingen (Nordlands Framtid, 11.03.1991): «Scenografien er verd et helt kapittel for seg. Den kan ikke sammenlignes med noe jeg har sett tidligere. […] Det fargerike lysets spill mot ismassivet forsterket den trolske og nifse stemning i handlingen. Det samme gjorde lydbildene til Jan garbarek og Astor Piazolla. Pumpet ut gjennom store høytalere som nærmest var gjemt bort i skogen, for at lyden skulle komme  allesteds fra. […] Et mer spennende teaterprosjekt enn dette er aldri presentert på Nordkalotten.»

I 1992 trakk Mette Brantzeg seg ut som Daglig leder og Makka Kleist kom inn. Sampo Teater bestod da av Kleist og Anitta Suikkari. De arbeidet videre med både samarbeidsproduksjoner og soloer. Brantzeg fortsatte som regissør på flere av disse produksjonene.

I 1994 kom neste storsatsing som var nok et Brecht-stykke; Mor Courage og barna hennes – i samarbeid med Hålogaland Teater, Totalteatret, Tromsø Danseteater,  Stellaris Danseteater og Beaivváš Sámi Našunálateáhter.

De tre siste produksjonene produserte Sampo Teater i samarbeid med Beaivváš Sámi Našunálateáhter: i 1997 Antoine ja Bás-Prinssas, i 1998 Duste Dievddu!og i 2001 Kajakkvinnen.

KILDER:

Mette Brantzeg, epost, div. datoer

Sampo Teaters privatarkiv. Giver: Anitta Suikkari, 15.05.2009.

• Scenario 89 - Beste sceniske enakter