Jessica

I forestillingsprogrammet til Jessica skrev professor Per Mathiesen følgende tekst:

"Etter å ha opplevd den sceniske framstillinga av Jessicas turbulente tilværelse, ville enkelte kanskje mene at man har sett prototypen på det rotløse, moderne menneske. Men tenker vi nærmere etter, så er dette likevel et misvisende bilde. Det heftige og flakkende i hennes person er snarere uttrykk for at hun opplever å ha mange røtter. Hver for seg og sammenfiltret binder de henne til helt ulike erfaringshorisonter i hennes livshistorie.

I et moderne språk vil vi heller enn å kalle Jessica rotløs, si at hun er bærer av mange sideordnede identiteter. Ingen av disse identitetene knytter henne så sterkt til ett menneskelig fellesskap at hun har trygghet nok til å plassere seg på en selvstendig måte i noe sosialt rom.

Tvilen og lidelsen i hennes liv kjenner man igjen fra avisoverskriftene i de samfunn som ble offer for kolonisering.

Etter erobringen i Nord-Amerika, Australia og New Zealand, har kolonistene ikke bare tilrevet seg urfolkenes ressurser, men de har også desavuert deres kultur. Kolonistene og deres etterkommere har hatt et sterkt ønske om å omforme hele urfolk i sitt bilde. Fra å være trygge reder å vokse opp i, er urfolkenes samfunn derfor ofte blitt til konflikskapende samfunn hvor enkeltindividene ikke vet hvem og hva de er, ikke vet hvor de kommer fra og hvor de skal gå. Det å være blitt kolonisert, har altså som regel betydd å få svekket sin tilhørighet til eget samfunn og egne verdier, samtidig som man forblir uforstående overfor det statsbærende folks forherligete livsform.

Alaskas urfolk, som man kanskje ellers tenker på som dristige perlsjegere, viser seg å ha en ekstremt høy selvmordsfrekvens og alkoholmisbruk er utbredt. Antropologiske studier av inuitter og indianere kan bekrefte avisoverskriftene. Bildet synes lenge å være meget det samme hos urfolket i Australia, aborginerne. En undersøkelseskommisjon har imidlertid funnet at det som ser ut som en overhyppighet av selvmord i fengslene ofte skyldes regulære drap på de insatte. En uforholdsmessig høy fengslingsfrekvens blant New Zealands maorier og sosial nød i USAs indianer-reservater er dystre trekk i bildet av enkelte urfolks situasjon i den moderne verden.

Er da slike tilstander selvforskyldt? Spørsmål av den type må uten videre kunne avvises. Forholdet er jo nemlig det, at selv om den alminnelige tilstand av deprivasjon varer ved i enkelte urfolks hverdag, skjer det likevel - ikke minst etter påtrykk fra urfolkenes talspersoner og i erkjennelse av kolonistenes ansvar for deprivasjon - noen forbedringer i de enkelte urfolks politiske rettigheter. Imidlertid har denne utviklingen til dels hatt sitt utspring i rettssaker og rettens tunge dokumenter. Diskusjonen om denne viktige rettighetskilde har derfor ofte hatt mer preg av å være en abstrakt debatt om lovparagrafer og de muligheter for endring som ligger i dem, enn det er blitt konkrete tiltak som kan registreres direkte i folks hverdag. Således forblir den politiske gevinsten som ligger i denne utviklingen også kjent og forstått av urfolkene selv og av allmennheten.

Det kan være grunn til å merke seg det forhold at flere viktige rettighetsinnovasjoner har hatt sitt utspring i rettsavgjørelser. Det henger trolig sammen med at domstolene i sin tenkemåte søker mot det man kaller en allmen rettferdighet. Derved ser de også lettere hvorledes tilsidesettelsen av urfolkenes egne lover og regler ved koloniseringen, har fått og får helt urimelige konsekvenser for deres generelle rettighetssituasjon og for deres rett til sine opprinnelige landområder.

I folkevalgte/lovgivende forsamlinger er derimot tenkningen så sterkt bundet av partienes hensyn til nasjonale klient-/velgergrupper, at urfolkenes sak ofte faller på utsiden av dagsordenen.

Et eksempel på domstolenes intervensjon er New Zealand. Her har domstolene ønsket å korrigere den systematiske utestengingen av maoriurfolket fra maktens sentra. Med utgangspunkt i The Treaty of Waitangi fra 1840 har derfor høyeste domstol lagt fast det prinsipp at statens forhold til maoriene er å oppfatte som et "partnership". Dvs. at det forventes at begge partene at de i rettferdighetens navn og til enhver tid skal opptre med størst mulig hensynsfullhet overfor hverandre. Regjeringen imøtegikk dette syn, men prinsippet er senere blitt bekreftet. Problemene oppstår imidlertid når det politiske innholdet i en slik formulering skal fastlegges gjennom politiske prosesser, men partnerskapstanken vil i prinsippet sikre maoriene en plass ved forhandlingsbordet.

Situasjonen for det samiske urfolk i Norge er på mange måter fortsatt uavklart. Sametingspresidenten Ole Henrik Magga har beklaget seg offentlig over at overføringen av myndighet til Sametinget går for sakte og at det fortsatt er for få viktige saksområder som er lagt under dets forvaltningsansvar. Men vanskeligst av alt er selvsagt spørsmålet om overføring av lovgivende myndighet fra Stortinget til Sametinget. Det er her den virkelige alvorlige test på Norges ansvarsfølelse overfor urfolket ligger. Og det vil bli en avgjørelsesprosess - hvis den i det hele tatt kommer i gang - hvor samefolkets konstitusjonelle plass i forhandlingene er høyst usikker.

Sametingspresidentens uro er særlig forståelig, når det kan se ut som om Vestens folk begynner å kaste sine øyne på Nordområdets "villmark". Man synes å tro at det her ligger muligheter for rekreasjon for alle og for realisering av et naturvern som er restriktivt, men ikke på en slik måte at det også hemmer Vesten fortsatte ressursøding i andre regioner. Men som Ole Henrik Magga sier, disse villmarksområdenes vidder og vann er ikke "ville" og ubrukte. De utgjør en del av Nordområdeurfolkenes livsgrunnlag, deres bosted og næringsgrunnlag og er et helt sentralt element i deres kulturelle økumen.

I 1992 var mange opptatt av å minnes 500-årsjubiléet for Columbus koloniseringsreiser. I år er vi inne i FNs Urbefolkningsår og vi ønsker å markere det. Slik sett er det massive ulikheter mellom de begivenhetstyper som mennesker slutter opp om. Jessica derimot, henvender seg til begge begivenheter; hun er et barn av den opprinnelige koloniseringstanken og et uttrykk for urfolkenes situasjon i dag. Derfor taler hun til alle. Antakelig er den innsikten hun tilfører hver av oss om "oss selv" den viktigste. For det tør nå være uomtvistelig - om det ikke har vært det før - at et hvert forsøk på å underlegge seg "andre", på å forme "andre" i ens eget bilde er dømt til å mislykkes for begge parter. Og for den som bærer Jessicas uro med seg turde det være lettere å identifisere de omstendingheter som genererer uroen."

Takk til: Liv Henriksen, Tromsø Byspill, Tromsdalen Kulturhus, Hålogaland Teater, Klipperiet.

Støttet av: Nordisk Kulturfond, Norsk Kassettavgiftsfond, Fond for utøvende kunstnere, Troms fylkeskommune, Nordnorsk Kulturråd, Teater og dans i Norden, Arbeidsformidlinga i Tromsø.

KILDER:

Buresund, Inger og Anne-Britt Gran (1996): Frie grupper og Black Box Teater. 1970-1995, adNotam Gyldendal, Oslo

Sampo Teaters privatarkiv. Giver: Anitta Suikkari, 15.05.2009

Ellen Pollestad, Splittet "Jessica", 29.10.1993, Nordlys [Tromsø], s.19:
"Tor-Bjørn Gundersen og Pia Pedersen har skapt en helstøpt og spennende ramme om forestillingen. Med enkle og kresne virkemidler - skrå platting med stjernehimmel, dyremasker og kjettinglenker - skapes en visuell ramme som gir rom for både poesi og drama. Musikk og lys bygger effektfullt opp om rammen, og gir et vellykket helhetspreg til forestillingen."

Anita Husum Nilsen, Nordlys i mørket, 07.12.1993, Klassekampen [Oslo]:
"Jeg sier det med store bokstaver: jeg har hatt min største teateropplevelse på lenge. [...] Summen av virkemidlene i denne forestillingen klarte, for mitt vedkommende, det sjeldne å tale til hode, hjerte og mage. Jeg kan bare ønske Sampo Teater og Totalteatret til lykke med 10-års jubileet, og måtte de lenge leve!"

IdaLou Larsen, Litt skuffende fra Tromsø, 08.12.1993, Nationen [Oslo]:
"Selv om forestillingen har sine svakheter både som drama og som oppsetning, var det likevel en givende opplevelse. Både Totalteatret og Sampo Teater har en instensitet og en styrke i spillet som skaper verdifulle teater-øyeblikk."

Steinar Wiik, Mellom to verdener, 7.-9.12.1993, Morgenbladet [Oslo]:
"Denne jubileumsmarkering viser med all mulig tydelighet at Sampo Teater og Totalteatret stadig er meget vitale."

Helge Matland, Ei massiv jubileumsforestilling, 29.10.1993,Tromsø [Tromsø]:
"Det er en koloss av ei jubileumsforestilling Totalteatret og Sampo Teater har satt opp. Gjennom to og en halv time spekket med tekst, mytisk stoff og fysisk handling avdekkes en erkjennelsesprosess som kan være viktig nok for flere enn halvblodsindianeren Jessica som er stykkets hovedperson. Om hovedinntrykket er positivt, avslørte onsdagens premiere også klare svakheter ved forestilllinga."

Solveig M.L Kavli, "JESSICA", Surrealistisk-realistisk teater, 26.11.1993, Utropia:
"Stykkjet reiser utfordrande og aktuelle spørsmål om tvil og identitet, tru og handlekraft. Den sceniske løysinga på framsyninga er enkel [...] kulissane er ei rekkje med lenker [...] Musikken streker under dei sterke scenene og krydrar fantasien vår ytterligare. dette må berre opplevast! Ei reise i kulturar og ei flott framsyning."