Teater NOR

Teater NOR ligger i fiskeværet Stamsund, på Vestvågøy i Lofoten, nord for polarsirklen, 4 timer med båt fra fastlandet, rett ut i havet. Stamsund har rundt 1500 innbyggere, og de fleste har tilknytning til fiskeindustrien på en eller en annen måte.

Torsken som kommer fra Barentshavet hvert år i februar, mars og april for å gyte, har gjennom århundrer ligget til grunn for at det går an å bo og leve på disse øyene. Under det tradisjonelle lofotfiske i denne perioden, kommer folk fremdeles tilreisende med båter fra hele landet, for å delta. Hele samfunnet er organisert rundt fisk og fiske. I Lofoten finnes tusen års tradisjon på å fange, tørke, foredle og eksportere fisk. Livet ved havet, på havet og avhengigheten av havet, har bidratt til å utvikle kulturtradisjoner som kommer til utrykk i en særegen historie, mytologi, folkemusikk, fortellerteknikk, arkitektur, tankegang og livsstil.

Teater NOR mener fiskerlivet preger tankegangen i Lofoten: "Vi vet at fisken finnes der ute, men vi vet aldri om vi fanger den, eller hvor mye vi fanger. Vi har gode år og dårlige år men forventningene er like store hver gang. Havets gavmildhet og lunefullhet, har gjennom alle tider ligget til grunn for både dette samfunnets tilstand i øyeblikket og dets fremtidsutsikter. Vi lever i en direkte sameksistens og dialog med naturen."

Det tradisjonelle levesettet har vært et vekselbruk mellom fiske og jordbruk. Kyr, sauer, griser, hest og høner og en liten åkerlapp, var ofte kvinnenes ansvar, mens mennene rodde fiske. Det arktiske klimaet gjør jordbruket i Lofoten vanskelig, men golfstrømmen, grønne fjell og store beitearealer, har gjort det mulig å overleve på dette vekselbruket.

Teater NOR begynte som et ungdomsprosjekt i februar 1990, under ledelse av Thorbjørn Gabrielsen og under navnet Lofoten Teater. Fiskeindustrien lå med brukket rygg, og arbeidsløsheten og fraflyttingen var stor. Det offentlige satte igang prosjektet, for å gi ungdom håp for fremtiden, og tro på at det kunne være mulig å satse på et liv i disse omgivelsene. Lofoten Teater fikk penger av Nordland fylkeskommune, barnevernet, og arbeidsmarkedsetaten. Vestvågøy kommune lot kompaniet bruke det gamle samfunnshuset i Stamsund, som har en teatersal med 300 sitteplasser, tradisjonell scene og gode øvingslokaler. Her lagde teatret sin første forestilling med hjelp av mer erfarne kunstnere fra landsdelen. Den handlet om å være ung i Nord-Norge, og ble turnert med båt i hele regionen.

Fra dette utgangspunktet har Teater NOR utviklet seg. Veien fra å være ungdom i faresonen, til å bli akseptert som et profesjonelt teater i regional, nasjonal og internasjonal sammenheng, har vært lang. Som teatret beskriver det: "Å vokse kan være smertefullt. Konsekvensen av å hele tiden ville videre, er at man aldri har to bein i bakken samtidig, og på denne måten kontinuerlig forlater venner, samarbeidspartnere og også med jevne mellomrom, selve åstedet."

Innledningsvis var kompaniet allerede bevisst på at det satte igang en aktivitet som ikke var vanlig i lokalsamfunnet. Teater i Lofoten var på dette tidspunktet ensbetydende med en solid amatørrevytradisjon, og sporadiske besøk av Riksteatret og regionteatrene Hålogaland Teater og Nordland Teater. Disse teatrene kom som regel med regionale varianter av det samme reportoaret som vistes i hovedstaden, som igjen var en avspeiling av det som ble spilt i de store byene i Europa.

Lofoten Teater begynte sitt arbeid gjennom å forsøkte å lære mest mulig om kulturen langs kysten. Flere av teatrets medlemmer på denne tiden, bl.a utøverne Bjørg Arntzen, Barbro Laxaa, Andreas Eilertsen, Geir-Ove Andersen og sjåfør, scenografibygger og tekniker Atle Johansen hadde vokst opp i Lofoten eller langs Nordlandskysten, og hadde hele kystkulturen i seg og med seg. Uten denne tilknytningen hadde arbeidet innledningsvis vært mye tyngre og kanskje til og med umulig.

De første forestillingene var bekreftende forestillinger. Bekreftende på den måten at teatret ubevisst hadde behov for å vise seg som Lofotens teater, en del av kystkulturen og med forståelse for denne. Thorbjørn Gabrielsen beskriver det slik: "Selv om vi brukte moderne metoder og uttrykksformer, var underteksten av romantisk art; se på disse særegne vakre menneskene som har levet her gjennom tidene og hvor sterk kulturtradisjonene deres er. Vi har senere aldri hatt så stor lokal suksess som vi opplevet gjennom disse forestillingene. Når man forteller folk at de er vakre og sterke, kommer de deg som regel i møte. Vi lærte mye av disse første forestillingene. En sosialantropologisk tilnærming til vår egen kultur eller de delene av denne vi velger å jobbe med, ligger nå i bunnen som et selvfølgelig utgangspunkt for samtlige arbeidsprosesser. Magien i å hente noe fra vårt eget lokalsamfunn bearbeide det slik at det kommuniserer på et underbevisst plan i en universell sammenheng er fremdeles noe vi etterstreber, selv om både arbeidsprosessen og målsetningene har blitt mer nyansert."

Prosessen med å utvikle skuespillerenes teknikker og arbeidsverktøy, startet med masse entusiasme og ellers helt blanke ark. Veien har gått gjennom opphold på høyskoler, kurs og seminarer, men fremfor alt gjennom intern nitidig trening, prøving og feiling. I begynnelsen produserte Lofoten Teater to forestillinger i året som ble turnert der det var mulig, for beskjedne honorarer. Teatret hadde en klar forståelse av at det for å lære var nødvendig å produsere forestillinger og la disse møte publikum. Dette møtet var lenge kompaniets viktigste referanse i læreprosessen. Langsomt bygget teatret det de beskriver som en ustø, men likefullt sin egen faglige plattform som gjorde det mulig å tenke fremover; drømme om et samtidsrelatert profesjonelt teater i Lofoten.

Thorbjørn Gabrielsen beskriver utviklingen slik: "Dersom man forsøker å skape noe nytt istedet for å herme etter revytradisjonen eller etterligne de slappe forsøkene til institusjonsteatret et sted som i Stamsund, står man helt alene. Ikke fordi folk er mer konservative eller motvilllige enn andre steder, snarere tvert i mot. Poenget er at det brede miljøet totalt mangler referansegrunnlag for hva man forsøker å få til. Det er vanskelig å støtte et prosjekt når man ikke har den vageste ide om hva det innebærer. Det fantes ikke tradisjoner for denne type arbeid i Lofoten, så vi hadde ingen i nærheten hverken å diskutere med, eller sammenligne oss med. Dette var spesielt vanskelig i en tidlig læreperiode der vi søkte svar på grunnleggende tekniske og metodiske spørsmål. Utenifra synes bare mislykkethet, fordi avstanden mellom det man ønsker å vise; påstår at man viser, og det som faktisk kommer til utrykk er for stor. Når man arbeider konsentrert og målrettet i årevis uten å nå, eller kunne vise de store resultatene, gjør dette både noe med ens eget selvbilde og hvordan man blir oppfattet utenifra. Man mister sin ungdommelige sjarm for alltid. Det krever stor integritet å gå denne prosessen uten å gi opp eller falle ned på enkle og trygge løsninger. Verden utenfor og offentlige myndigheter som gjerne var velvillig og positive innledningsvis, får gjentatte eksempler på at teatret har mistet retningssansen. Det er en grense for hvor mange mislykkede forsøk en gruppe som vår tåler før den står alene. Denne perioden har for oss vært steinhard og av og til ført til at gode medarbeidere har gitt opp, og forlatt oss i fortvilelse. Det har også vært lærerikt, da det fremdeles er disse mekanismene som kreves for å erobre nytt land. Da ting begynte å gå litt bedre, og forestillingene ikke til de grader falt sammen på enkle tekniske feil, oppdaget vi at folk ellers i landet ikke venter at det skal komme kvalitetsteater fra Lofoten. Folk assosierer Nord-Norge med spektakulær natur, fisk, fjell, reinsdyr og et folk som banner mye. Denne myten eller sannheten har vi kontinuerlig måtte forholde oss til, i både i kontakt med bevilgende myndigheter og media. Når hovedstadsmediene skriver om oss, handler det svært ofte fremdeles mer om hvor vi arbeider, enn hva vi arbeider med."

Lofoten Teater og Teater NOR har også stått overfor økonomiske vanskeligheter, før og etter splittelsen. Thorbjørn Gabrielsen beskriver vanskene som dette: "Å starte et privat profesjonelt teater i Norge som trassig går sine egne veier, er ingen god forretningside. Ingen har bedt oss om å sette igang, og konsekvensene og ansvaret for vår handling er utelukkende vårt eget. Så lenge Teater NOR har eksistert (og lenge før det) har Norge virkelig anstrengt seg sterkt, for at denne type konstellasjoner ikke skal oppstå. Her i landet har man alltid hatt klippetro på den politisk styrte institusjonens velregulerte fortreffelighet, og har derfor aldri lagt til rette for utvikling av teater på permanent basis utenfor disse rammene. (Dette er egentlig litt rart da det burde være i beste sosialdemokratisk ånd å åpne litt mer opp, og sette av ressurser av en slik størrelsesorden at de mest bråkete elementene får et rom å gå av seg sin genialitet og sin aggresjon i. I tillegg ville man gjennom et slikt grep, fått en klarere og mer fruktbar dialektikk mellom de som søker nye uttrykk og derfor tøyer fagets grenser, og de trauste etablerte institusjonene. Alle parter ville tjent på dette, og gevinsten for kulturnasjonen Norge hadde vært betydelig.) Når man i tillegg holder til i Lofoten er det en selvfølge at de offentlige tilskuddene blir marginale. Man får en omvendt bevisbyrde, dersom man ikke hele tiden holder miljøene i sentrale strøk orientert om hva som foregår, glemmer de at man eksisterer."

Samtidig som medlemmene av Teater NOR har lært seg alle aspekter ved å drive kompaniet fra bunnen av, har det vært viktig for dem å forsøke å se fremover, og å skape et rom eller sted som er inspirerende både å leve og jobbe i; med forutsetninger som gjør det mulig å utvikle seg i også i fremtiden. De mener at Nordland Fylkeskommunes opprettelse av Figurteatret i Nordland i Stamsund er en av de viktigste forutsetningene for at Teater NOR kan fortsette å arbeide og utvikle seg i Stamsund.

Figurteatret er en offentlig prosjektorganisasjon som inviterer forskjellige prosjekter og grupper til å komme dit å arbeide. De gjennomfører flere prosjekter hvert år, noe som medfører en gjennomstrømning av teaterarbeidere året rundt, og at fagmiljøet i perioder vokser betraktelig. Figurteatret har en liten fastboende produksjonsstab på 5 personer, og fyller på med kompetanse fra prosjekt til prosjekt.

Likeledes har den nyopprettede prosjektorganisasjonen Stamsund Internasjonale Teater noe av den samme funksjonen. SIT arrangerer kurs, seminarer og konferanser, og fungerer som tilrettlegger eller produsent for internasjonale samproduksjoner. I tillegg planlegger og gjennomfører organisasjonen en stor internasjonal teaterfestival i Stamsund hvert år. SIT arbeider med nettverksbygging i internasjonal målestokk, og øker tilstrømningen til Stamsund av kunstnere det er interessant for Teater NOR å sammenlikne seg med og lære av.

Teater NOR var blant grunnleggerne bak Stamsund Internasjonale Teaterfestival.

Slik Teater NOR ser det ville de opplevd store deler av den samme motstanden kompaniet møtte de første årene om de hadde valgt å etablere seg annetsteds. Å holde til i Lofoten har også hatt fordeler. Teater NOR har hele tiden hatt sitt eget teaterbygg med scene, garderober, prøvesal, og verksted, i tillegg til store tomme industrilokaler utlånt fra det lokale næringslivet. Teaterbygget har kompaniet leid av Vestvågøy kommune for kr. 1,- pr år. I tillegg har kommunen vært med å dekke husets driftsutgifter.

I 1998 fikk Teater NOR kjøpe huset for en symbolsk sum. Nordland Fylkeskommune gav kompaniet en turnebuss gratis da Teater NOR gikk over fra å være et offentlig ungdomsprosjekt til å bli et eget firma. Fylket har også latt Teater NOR disponere lyd og lysutstyr etter fordelaktige avtaler. Denne praktiske tilretteleggingen samt vissheten om å være ønsket i utgangspunktet, beskrives av Teater NOR som en av de faktorene som har gjort det mulig å overleve i tunge stunder.

Dessuten kommer viktig inspirasjon fra omgivelsene. Thorbjørn Gabrielsen beskriver det som svært motiverende å jobbe midt inne i noe levende og autentisk. "Kystkulturen er et overflødighetshorn, enten man søker i fortid eller samtid. Tyngdekraften i denne er så sterk i Lofoten, at man ikke kan unngå benytte den som referanse eller kildetilfang. Dette bidrar til at selv om man fordyper seg i kunstteoretiske problemstillinger, ikke kan unngå å bli stående med minst ett bein utenfor teatret. Vi har tro på at dette medvirker til at vi finner særegne, originale og autentiske løsninger, i stedet for å utvikle bleke kopier av noe folk har gjort før oss. Å arbeide med begrensede ressurser har også kvaliteter. Man lærer seg å utnytte det man har best mulig; må virkelig presse forutsetningene maksimalt for å nå dit man ønsker. Dette fører ofte til originale løsninger, gjerne andre løsninger enn om man hadde hatt ressurser til å gjøre det første man kom på. Man blir også bevisst verdien som ligger i kollektivets menneskelige ressurser. En person som har gått læreprosessen i et slikt kollektiv er av uvurderlig verdi for gruppa, og kan ikke erstattes på kort sikt. På bakgrunn av dette tar man vare på hverandre. Kunstnerne er avhengige av hverandre for å nå sine mål. I en tid der de faste frie teatergruppene i resten av landet nesten har forsvunnet, og raske prosjekter med kontinuerlige personutskiftninger dominerer, skiller Teater NOR og noen få andre seg ut i dag. For vår del har dette å gjøre med hvor vi holder til, og vår historie. Vi har møysommelig lært ting sammen, og er på denne måten hverandres arvegods og forutsetning for å lykkes. Det hadde vært vanskelig å drive et lokalbasert prosjektorientert teater i Lofoten. Det er lang avstand til frilansmarkedet og vi har med vår geografiske beliggenhet ikke nok oversikt til å forholde oss til dette fra produksjon til produksjon.". skriver Gabrielsen.

Ensembletankegangen er viktig for Teater NOR: "Vi har klippetro på ensemblet som kjenner hverandre, utvikler seg sammen, og og som kontinuerlig øker sine muligheter til å fungere som en dynamisk helhet for å nå sitt kunstneriske mål. Dette tror vi at vi har bedre forutsetninger for å få til i Lofoten enn andre steder."

Før bruddet med Lofoten Teater lagde Teater NOR forestillingene Querinius (1996), Rik og berømt (1995), Midtsommernatta (1994), Tykjes tivoli (1994), Alle sju sortene (1993),  Ei strålendes natt (1993), Synnan i havet (1991) og frihet, likhet og valium (1990). Siden har de blant annet stått for Biomechanics, Messe for Dårlig Vær, Knut er død, Lost on purpose, Bukse og bass, Lykkejegerne, Delete Delight, Demoner, Let's fall in love og Narcissus.

Teater NOR legger vekt på fleksibilitet i forhold til arrangørens ønsker og behov. Gruppen diskuterer gjerne utvikling eller tilpasning av prosjekter og forestillinger til spesielle arrangementer.

KILDER:

Gabrielsen, Thorbjørn, Mass For Bad Weather, (2002), Teater NOR forlag

E-post fra Thorbjørn Gabrielsen, 10.11.2010

Jens Harald Eilertsen, boka Polare Scener, Nordnorsk Teaterhistorie bind to: Fra 1971 til 2000, Orkana Forlag 2005, s. 364.

• Gimle, Stamsund - Teater NOR
• Teater NOR - Gimle liten
• Vaglebruket