Lofoten Teater

Lofoten Teater begynte som et ungdomsprosjekt i februar 1990, under ledelse av Thorbjørn Gabrielsen. Fiskeindustrien lå med brukket rygg, og arbeidsløsheten og fraflyttingen var stor. Det offentlige satte igang prosjektet, for å gi ungdom håp for fremtiden, og tro på at det kunne være mulig å satse på et liv i disse omgivelsene. Lofoten Teater fikk penger av Nordland fylkeskommune, barnevernet, og arbeidsmarkedsetaten. Vestvågøy kommune lot kompaniet bruke det gamle samfunnshuset i Stamsund, som har en teatersal med 300 sitteplasser, tradisjonell scene og gode øvingslokaler. Her lagde teatret sin første forestilling med hjelp av mer erfarne kunstnere fra landsdelen. Den handlet om å være ung i Nord-Norge, og ble turnert med båt i hele regionen.

Lofoten Teater begynte sitt arbeid gjennom å forsøkte å lære mest mulig om kulturen langs kysten. Flere av teatrets medlemmer på denne tiden, bl.a utøverne Bjørg Arntzen, Barbro Laxaa, Andreas Eilertsen, Geir-Ove Andersen og sjåfør, scenografibygger og tekniker Atle Johansen hadde vokst opp i Lofoten eller langs Nordlandskysten, og hadde hele kystkulturen i seg og med seg. Uten denne tilknytningen hadde arbeidet innledningsvis vært mye tyngre og kanskje til og med umulig.

De første forestillingene var bekreftende forestillinger. Bekreftende på den måten at teatret ubevisst hadde behov for å vise seg som Lofotens teater, en del av kystkulturen og med forståelse for denne. Thorbjørn Gabrielsen beskriver det slik: "Selv om vi brukte moderne metoder og uttrykksformer, var underteksten av romantisk art; se på disse særegne vakre menneskene som har levet her gjennom tidene og hvor sterk kulturtradisjonene deres er. Vi har senere aldri hatt så stor lokal suksess som vi opplevet gjennom disse forestillingene. Når man forteller folk at de er vakre og sterke, kommer de deg som regel i møte. Vi lærte mye av disse første forestillingene.

I begynnelsen produserte Lofoten Teater to forestillinger i året som ble turnert der det var mulig, for beskjedne honorarer. Teatret hadde en klar forståelse av at det for å lære var nødvendig å produsere forestillinger og la disse møte publikum. Dette møtet var lenge kompaniets viktigste referanse i læreprosessen. Langsomt bygget teatret det de beskriver som en ustø, men likefullt sin egen faglige plattform som gjorde det mulig å tenke fremover; drømme om et samtidsrelatert profesjonelt teater i Lofoten.

KILDER:

Gabrielsen, Thorbjørn, Mass For Bad Weather, (2002), Teater NOR forlag

Jens Harald Eilertsen, boka Polare Scener, Nordnorsk Teaterhistorie bind to: Fra 1971 til 2000, Orkana Forlag 2005, s. 364.