Den umulige samtalen

I Den umulige samtalen tar Teater NOR for seg den globale klimakrisen. FNs klimapanel har tatt pulsen på planeten vår og gitt den en livstruende diagnose.

En raskt voksende krise er i ferd med å snu opp ned på våre måter å forstå verden på. Det har vokst frem en trussel mot jordkloden som er så omfattende at den stiller nye krav til oss. De forskjellige fremtidsscenariene og prognosene er usikre, men har de fellestrekk at verden slik vi kjenner den i dag vil være borte om få år.

I Den umulige samtalen spør Teater NOR når vi, med alle våre gode intensjoner og "den vellykkede demokratiske skandinaviske modellen", ble en av de største synderne? Og hvordan kan vi føre en samtale - og i felleskap reflektere over dette temaet uten å gli inn i en tåke av beskyldninger, tilsløring, skam og uærlighet?

Og uten å stagnere i depresjon og avmakt?

I Den umulige samtalen forsøker Teater NOR å spille ut vår vegring overfor disse spørsmålene, slik at den virkeligheten vi forsøker å unnvike kommer til syne.

Vannrommet

I Den umulige samtalen har Teater NOR har laget sitt eget økosystem, der publikum kan følge vannets syklus fra flytende, via damp og til is. I et stort rom inviterer Teater NOR publikum til å besøke Arktis, undersøke livet i innsjøen, danse i pøsende regnvær og studere de hjemmelagde skyenes bevegelse "på himmelen".

Scenen er utformet som et stort basseng. I vannet ligger store jernplater som varmes opp med gassbrennere og får vannet til å koke og fordampe. Kraftige pumper lager regn og vannvegger. Ved hjelp av levende kameraer, projektorer og vannmikrofoner lar Teater NOR vannet fortelle historien om seg selv, samtidig som kompaniet forteller sin historie, - og projisere denne på vannets flater.

Forestillingens utgangspunkt og idegrunnlag

Teater NOR holder til i Stamsund i Lofoten, altså på en øy, 4 timer ut i havet med Hurtigruta. Kun på klare dager kan folk her skimte fastlandet på andre siden av Vestfjorden. Det er vann på alle kanter. Havet former kysten, kysten former livet langs kysten. For innbyggerne i Lofoten er vannet betingelsen for virksomhet og kultur.

For Teater NOR er konsentrasjonen om vann noe som forankrer prosjektet til det nære, hjemlige - seg selv. Samtidig knytter det forbindelseslinjer og gir en dynamikk med resten av verden og universet. Det gir muligheten til å arbeide med samtidige globale strømninger og abstrakte kunstneriske uttrykk, og samtidig stå med et bein i kompaniets lokale virkelighet.

For de eldste filosofene, snakket vannet om tiden: om bevegelse og om tingenes uopphørlige forandring. Heraklit sier: Ingen kan stige ned i samme elven to ganger. Slik kommer erkjennelsesproblemet opp fra elven: Hvordan kan vi ha virkelig kunnskap om noe som aldri er det samme, - som alltid endrer seg?

I The Story of my Life forteller den døvblinde forfatterinnen Helen Keller om hvordan verden åpnet seg for henne. Det skjedde da hun var syv år gammel og lærerinnen lot noe vidunderlig, kjølig flyte over hånden hennes, samtidig som hun skrev vann i den andre.

"Da vi kom hjem igjen syntes hver ting jeg berørte å dirre av liv (...) og da jeg lå i sengen om kvelden, gledet jeg meg for første gang til at en ny dag skulle komme", skrev Keller.

(Sitatet er fra Helen Kellers The story of my life, 1902.)

I kjemiens språk er vann H2O, har en maksimal tetthet ved 4 grader celsius, fryser ved 0, - og koker ved 100 grader. For mennesket i verden trer vannet frem med kvaliteter som unndrar seg laboratorieundersøkelse. Det er havet som brer seg utover som en horisontal flate og speiler himmelen. Det er melisglasuren på fjelltoppene om høsten, breen som strekker seg mot dalbunnen, isterningene i kjøleskapet og skyene.

Vannet er ett av de fire elementene, og hører hjemme i det uunnværlige. Vårt nødvendighetsforhold til vann som livsbetingelse er et uomtvistelig fakta. De som overskrider denne grensen vil dø. Det er det mest sentrale elementet i opprinnelsesfortellingene om vår verden og om oss. Det er også sentralt i undergangsfortellingene. Vannet trekker således opp linjen fra den tidlige kosmo-logikken til den moderne øko-logikken.

Funnet av vannkanaler i hjernen har ført til et paradigmeskifte innen cellebiologien, sier forsker og lege Mahmood Amiry-Moghaddam ved Senter for molekylærbiologi og nevrovitenskap ved Universitetet i Oslo. Etter funnet av den første vannkanalen, nå kalt aquaporin1 eller AQP1, har forskerne identifisert elleve ulike vannkanaler hos pattedyr. Vannkanaler er imidlertid også til stede hos planter, mikrober og virvelløse dyr.

Den umulige samtalen av Teater NOR er støttet av Vestvågøy kommune, Nordland Fylkeskommune, Norsk kulturråd, Fond for utøvende kunstnere og Fritt ord.

Kilde: e-post fra Thorbjørn Gabrielsen 10.11.2010