Peer Gynt

I programmet til Peer Gynt skrev regissør Margareta Niculescu blant annet dette:

"Hvorfor bruke dukker? Fordi det er eksotisk og pittoresk?! Svaret ligger i dukkenes evne til å uttrykke det tragiske, i deres rike groteske muligheter, i deres ironi, ondskapsfullhet, i deres evne til å skape en scenisk syntese. Og fordi dukkene...... er selv poesi."

I en pressemelding fra Riksteatret, datert 16. oktober 1978, står blant annet følgende:

"Den Peer Gynt Riksteatret nå sender ut på turne ser annerledes ut enn noen annen Peer Gynt vi har sett tidligere. Aktørene på scenen er nemlig dukker, uten at Riksteatret av den grunn akter å gjøre Ibsens storverk om til en barneforestilling. (...) Dukkene i Peer Gynt er også denne gangen uvanlige. Istedenfor at dukkespillerne beveger dem ved hjelp av snorer, stenger eller håndbevegelser, har de krøpet inn i dem, og scenografen - Ella Conovici - (...) har brukt hele sin kjennskap til dukketeatret for å skape de helt spesielle effekter denne teknikken innbyr til."

KILDER:

Einar Dahls privatarkiv. Giver: Einar Dahl, 10.11.2014

Mona Wiigs private arkiv

Riksteatrets arkiv og program fra produksjonen

Pressemelding fra Riksteatret, datert 16. oktober 1978

Liv H. Røed, Verdens Gang 2. november 1978:

"En malerisk fest for øyet og en sann svir for øret. Skulle man tro at dukketeater bare er for barn, får man fluksens tro om igjen. Dette er teater for hele familien. (...) Justin Grad er ny på våre breddegrader, men har årelang dukketeaterekspertise bak seg. Han gjorde Peer forunderlig virkelig for våre øyne, og det er imponerende å legge merke til hvor 'samspilt' dukke og stemme var, når man tenker på at Grad måtte spille mot et fremmed språk."

Aftenposten 3. november 1978:

"Inne i dukke-Peer er det rumeneren Justin Grad tilbringer kvelden - en av Romanias best kjente dukkespillere. Det er ikke til å unngå at man mest imponeres over den fysiske og den sproglige innsats - hans bevegelser er koordinert med replikker på et sprog han ikke kan skjønne så alt for mye til. Men hele dukketeatrets ensemble - Knut Alfsen, Pål Brantzeg, Marianne Edvardsen, Stein Grønli, Christine Stoesen og Anne Stray - gjør en imponerende innsats i det nitidige arbeid det må ha vært å sette denne forestillingen sammen. Steinar Ofsdal har skrivet stemningsskapende musikk til, og Toril Gording og Noralv Teigen får glede av å synge to av Peers monologer."

Bengt Calmeyer, Arbeiderbladet 4. november 1978:

"Det vil for flere enn meg bli en merkelig oppdagelse. Mer enn det. En vil se at i denne Peer-oppsetningen er det deler av Ibsens dramatiske dikt som får et sterkere uttrykk enn når vanlig teaterform brukes. Det ligger sannsynligvis i det helt selvfølgelige at ved dukkespill opphører straks ethvert krav til naturalisme. Som Max Frisch sier: Dukketeatret kan ikke et øyeblikk forveksles med virkeligheten."

Erik Pierstorff, Dagbladet, dato ukjent:

"De (dukkene, red. tilføyelse) ligner ikke på noe jeg har sett på en scene før. (...) De er på menneskestørrelse og fungerer slik at dukkespilleren er inne i dukken. Hodet til dukken er oppe på hodet til mannen eller damen inne i den. Dette gir hver dukke et spesielt, meget eiendommelig og - etter som forestillingen skrider frem - ganske stereotypt utseende. Kontrasten mellom hodepartiet og den helt stive torsoen på den ene siden og de ganske bevegelige og naturalistiske armene på den annen ble ganske sjenerende. Og så er det jo det at de stakkars dukkespillerne må se for å kunne spille. Midt på dukkenes halser, omtrent der hvor man kunne tenke seg et adamseple, aner man dukkespillernes ansikter, så meget mer som tøyet i dukkehalsen her er gjort tynt slik at spillerne kan se. Men da ser vi dem også."