Den grønnkledde

Det var mange reaksjoner fra publikum og presse, både positive og negative, over at selve nasjonaleposet ble spilt med teaterfigurer. Det ble brukt teaterfigurer med forskjellige konstruksjoner: Humanetter, marionetter, hånd- og stangfigurer. Alle teaterfigurene ble produsert i verkstedene ved Tandarica-teatret i Bucuresti (Romania) under scenografens ledelse.

Den rumenske skue-/figurspiller Justin Grad spilte Peer Gynt og to norske skuespillere tolket sceneteksten. Seks figurspillere medvirket i produksjonen. Anne Stray spilte Den grønnkledde og på fotoet er hun i midten. 

Sceneweb viser til de andre teaterfigurene som er registrert fra produksjonen Peer Gynt. Disse er Peer Gynt, Mor Åse, Troll med tre hoder og Knappestøperen.

KILDER:

Mona Wiigs private arkiv

Riksteatrets arkiv og program fra produksjonen

Anmeldelse i Dagbladet, dato ukjent

Transportert 31.01.2020. 

Den grønnkledde hadde nærmest et grisehode som var skåret ut i isopor. Hodet var lite i forhold til den overdimensjonerte kroppen. Det stakk to lange ører ut fra hodet og på hodet var det nærmest 'papiljotter' av bomullsgas. De vitale kroppsdelene til figuren var laget av isopor. De besto av overdimensjonerte rosa hengebryst med tåtesmokk til brystvorter og en kjempstor rosa hengemage. Kroppsdelene var dekket med lag av tynt papir som var rynket slik at huden virket skrukkete. Fargen var svakt rosa. Rundt halsen (hvor figurspillerens ansikt var skjult) og bakre del av kroppen var det lag av løse stoffstykker/bomullsgas som hang ned og skjulte figurspilleren. Fargene på tekstilene var sjatteringer i grønt.

Den grønnkledde var konstruert som en humanett hvor teaterfigurens hode var festet på skuespillerens/figurspillerens hode. Hun kunne se/orientere seg gjennom den tynne bomullsgasen som var figurens hals. Det var spillerens egne kroppsbevegelser som skapte teaterfigurens fysiske uttrykk. Alt ved den grønnkledde var ekstremt og groteskt, og komikken var snublende nær.

Erik Pierstorff skrev blant annet dette i sin anmeldelse i Dagbladet:

"De (dukkene, red. tilføyelse) ligner ikke på noe jeg har sett på en scene før. (...) De er på menneskestørrelse og fungerer slik at dukkespilleren er inne i dukken. Hodet til dukken er oppe på hodet til mannen eller damen inne i den. Dette gir hver dukke et spesielt, meget eiendommelig og - etter som forestillingen skrider frem - ganske stereotypt utseende. Kontrasten mellom hodepartiet og den helt stive torsoen på den ene siden og de ganske bevegelige og naturalistiske armene på den annen ble ganske sjenerende. Og så er det jo det at de stakkars dukkespillerne må se for å kunne spille. Midt på dukkenes halser, omtrent der hvor man kunne tenke seg et adamseple, aner man dukkespillernes ansikter, så meget mer som tøyet i dukkehalsen her er gjort tynt slik at spillerne kan se. Men da ser vi dem også."