Suttungteatret

Suttungteatrets forhistorie:

Suttungteateret har en forhistorie fra 1920- og 30-tallet. Da oppsto det på Ekeberg i Østre Aker (nå innlemmet i Oslo) en aktiv gruppe kunstnere og kulturarbeidere som kalte seg De unge eller Kinck-Wergelandteateret. Pressen gav den navnet Ekebergkolonien.

Ingeborg Refling Hagen var den drivende kraft i samarbeid med maleren Birgit Abrahamsen, som hadde teatererfaring. De prøvde å bevege Nationaltheateret til å sette opp Hans E. Kincks lyriske drama Bryllupet i Genua, men da det ikke lyktes, bestemte de seg for selv å sette det opp. Noen av de involverte hadde skuespillererfaring fra tidligere, andre ikke.

Birgit Abrahamsen tok seg stort sett av skuespillerinstruksjon og regi, mens Refling Hagen instruerte diksjon. I 1926 kom Bryllupet i Genua opp på Majol-teatret i Oslo. Billedhuggeren Gunnar Janson hadde ansvaret for kulisser, og Eivind Groven hadde komponert musikken. I 1930 satte de opp Wergelands diktverk Spaniolen.

Teaterhistorikeren Kristin Lyhmann skriver:

"Man kan si at det hele begynte med Kinck-Wergelandteateret i 20-åra. Men man kan også si at det begynte i 1932 da Ingeborg [Refling Hagen] ga ut sin første diktsamling, Jeg vil hem att. Fra da av slapp hun seg selv løs på scenen som oppleser. Hun skrev monolog på monolog for én kvinne. Tenk på Lørdagskveld, Jeg har møtt en engel, Hvor kom vi fra, Den syvende dag. Diktene må jo være tenkt for teater - og det var jo også slik hun brukte dem. [...] Da Suttungarbeidet kom i gang etter krigen, varte det ikke lenge før diktene ble satt opp dramatisk. [...] Suttungteaterets historie henger nøye sammen med hvordan Ingeborg hele tiden har søkt nye veier i det å formidle åndsliv."

Om teaterarbeidet før okkupasjonen 1940-45, kan man bl.a. lese i Ingeborg Refling Hagens bok De unge (1979). Om arbeidet etter okkupasjonen har hun fortalt i Løftet må holdes (1981).

Suttungs husteater:

En del av Ingeborg Refling Hagens litterære arbeid med barn og voksne etter okkupasjonen besto i å lage sceneframføringer av dikt, prosatekster, (f.eks. noveller og romaner), scener fra skuespill, og hele skuespill. Dette var tida for Suttungs husteater som ambulerte mellom private hjem og offentlige lokaliteter.

Stuegolvet i Refling Hagens hjem Fredheim fungerte som scene for mange framføringer. Fra slutten av 1940-årene ble teaterarbeidet drevet av Refling Hagen selv, men av og til var også billedkunstneren Birgit Abrahamsen inne i bildet som instruktør. Hun døde i 1961. På Fredheim satte de blant annet opp Hans E. Kincks skuespill Den siste gjest i 1963. Tidligere hadde de spilt første akt, deretter to akter, men i 1963 ble dramaet om den italienske skandaleskribenten Pietro Aretino (1492-1556) oppført i sin helhet.

Neste kjempeprosjekt var Mot karneval av Kinck. Også denne forestillingen ble bygd gradvis opp, over to år. Det ble spilt i sin helhet på Tangen samfunnshus ved Kincks hundreårsjubileum i oktober 1965. Nå hadde Refling Hagen fått en medarbeider i Torleif Kippersund som mer og mer var i stand til å gi henne avlastning med instruksjon og regi.

I samband med det årlige Wergelandstevnet 17. juni, ble det ikke sjelden satt opp Wergeland-farser. Noen av disse ble også framført utendørs.

Suttungteaterets glanstid:

I løpet av 60- og 70-tallet ekspanderte Suttungteatret. Noen av skuespillerne slapp til som regissører, bl.a. Torleif Kippersund, Svein Gundersen, Gudmund Groven, Kjell Larsson, Kristin Lyhmann, Ingrid Elise Wergeland og Sigrid Salen. Anne Jorunn Kydland Lysdahl satte opp Lyv ikke fra 1976, Johanne Louise Groven Michaelsen satte opp Refling Hagens diktsyklus mot dødsstraff og Frøydis Alvær satte i 1978 opp H.C. Andersens skuespill Lykkens blomst.

Billedkunstnere som Ingrid Book, Petr Klastersky og Tore Lahn arbeidet med scenografi til oppsetningene. Musikere, forfattere og studenter deltok side om side som skuespillere. Staben vokste, og flere fikk etter hvert teaterfaglig skolering. Men så lenge Ingeborg Refling Hagen levde, var hun Suttungteatrets kunstneriske leder.

Teatret hadde i sin mest aktive periode rundt 4-7 premierer pr år, med leseprøver og øving på kveldstid, prøver fra fredag-søndag gjennom hele året, og uker med prøver og studier i alle ferier. Gudmund Groven, som var ansatt ved Telemark Teater, nå Teater Ibsen i perioden 1975-80, pendlet ukentlig med kone og barn til prøver og forestillinger. Det samme gjorde andre sentrale skuespillere, som Torleif Kippersund med familie.

Wergelands dramatikk, større Wergelanddikt, og store deler av Wergelands kosmologiske dikt Mennesket, fikk også sceniske framføringer.

Til høydepunktene i teaterets historie hører to ulike oppsetninger av Kincks Driftekaren, begge ganger med Torleif Kippersund i hovedrollen, Wergelands sørgespill Barnemordersken og en sceneframføring av Ingeborg Refling Hagens oppvekstroman Vi må greie oss selv, som Aslaug Groven Michaelsen satte opp.

Virksomheten ble finansiert av en miks av kunstnerlønnen til Ingeborg Refling Hagen, støtte fra stat, fylke og kommune, honorarer for foredrag og opptredener fra skuespillerne, samt bidrag fra mange av foreldrene til de ungdommene som var tilknyttet virksomheten, og fra interesserte publikummere.

Til enhver tid bodde en kjernestab på Fredheim. Denne staben jobbet med studier, kultur og teaterarbeid, og drev Suttung forlag.

Nyere historie:

Etter Ingeborg Refling Hagens død i 1989, arbeidet teatret videre, og virksomheten ble holdt oppe med statsstøtte. Blant framføringene var Wergelands eventyrfarse Lyv ikke!, Christendommens første store Seier fra Mennesket, og en serie dramatiserte Kinck-noveller. Arenaen for forestillingene var fortsatt Tangen samfunnshus. To byer av Charles Dickens fikk imidlertid sin første oppførelse i Oslo, i Teatersalen i Rosenkrantz gate.

En drivende kraft var Aslaug Groven Michaelsen som også skapte museum av Ingeborg Refling Hagens hjem, og fikk reist en ny bygning til erstatning for det gamle uthuset på eiendommen. Denne kan best karakteriseres som et låveteater. I 1999 mottok hun Stangeprisen.

Da statsstøtten falt bort, ble kreftene konsentrert om å holde oppe det årlige Wergelandstevnet 17. juni med noe offentlig støtte fra Stange kommune. Det nye uthuset, som er blitt kalt Uteksti, danner rammen om opplesninger, sceneframføringer av ymse slag og foredrag.

Flere av skuespillerne fra Suttungteaterets glanstid driver i dag egen virksomhet. Eksempelvis har Torleif Kippersund og hans sønn Anders Kippersund arbeidet videre med Ungdomsteatret på Tangen i en årrekke. Torleif Kippersund har også opprettet og drevet en novellesalong gjennom flere år, der han jevnlig har framført Kinck-noveller. Et resultat av denne virksomheten er en lydbok med de elleve novellene fra Flaggemusvinger (1895).

Anders Kippersund har vært leder for Turnékompaniet fra tidlig 80-tall, og driver i dag Hamar Teater. Svein Gundersen har bl.a. vært tilknyttet Hedmark Teater, Klomadu Teater, Kulturproduksjoner og vært leder av UNIMA-Norge. Gudmund Groven er tilsatt ved Østfold Teater, Kristin Lyhmann er teaterhistoriker og dramatiker, mens Frøydis Alvær, Karin Sveen, Heidi Bonde, Kirsti Birkeland har fortsatt sin forfattervirksomhet.

Skuespillerne Svein Hellesøy og Hilde Kveim startet Teater 82 og drev denne gruppa i noen år, mens Karen Høie ble med i Teaterverkstedet i Oslo, senere i Klomadu Teater og Kulturproduksjoner. Mange av skuespillerne har drevet litteratur- og teaterarbeid med barn og unge ved siden av egen virksomhet, så som Ive Skalmerud Larsson, Anne Jorunn Kydland Lysdahl, Frøydis Alvær, Johanne Louise Groven Michaelsen, Brita og Oddvar Halrynjo, Beate Kraggerud og mange andre.

KILDER:

Wergeland 2008, wergeland2008.no, 23.08.2016, http://www.wergeland2008.no/wergelands-liv-og-verk/arven-etter-wergeland/teaterhistorien-etter-1845/suttungteatret/

Wikipedia, no.wikipedia.org, 29.02.2012, http://no.wikipedia.org/wiki/Suttungteatret 

• Fredheim
• Tangen Samfunnshus