Så snart felttogene var over åpnet teatrene igjen med et repertoar stort sett bestående av lett underholdning som ikke provoserte okkupantene. Først ute var Chat Noir som allerede 17. april spilte revyen Kom til Chat Noir. Dagen etter åpnet Centralteatret og Carl Johan Teatret henholdsvis med komediene Baldevins byllup og Piken i bilen. Deretter Nationaltheatret 26. april med Peer Gynt, Den Nationale Scene 3. mai med operetten Bajaderen, Det Norske Teatret 9. mai med komedien Godvakker-Maren, Det Nye Teater med komedien Hvis jeg hadde penger 13. mai og Komediateatret åpnet 17. mai med komedien Like barn leker best.

På Trøndelag Teater derimot var tonen en annen. Teatret åpnet først 21. mai og da med den nyskrevne Co-optimistenes kabaret-revy. Revyen inneholdt dagsaktuelt og brennbart innhold adressert okkupantene. Dette var daværende teatersjef Henry Gleditsch’ første utspill mot tyskerne. I løpet av de neste 1 ½ årene fortsatte Gleditsch å forsvare teatrenes ytringsfrihet og rettigheter.

Allerede fra sommeren 1940 ble alle forestillingene overvåket av politiet og sensurert av tyskerne. Det var ikke tillatt med offentlige ytringer som truet fred og orden. Teatrene ble underlagt nazistenes Kultur- og folkeopplysningsdepartement som ble opprettet 25. september 1940, departementet fungerte under hele okkupasjonstiden.

Teater var på denne tiden ansett som en viktig kulturformidler, også i Tyskland, det var derfor viktig å holde driften av teatrene i gang om det så bare var for å legitimere NS’ maktposisjon i samfunnet. Deres grep om det norske kulturlivet ble strengere og strengere og 1. juli 1941 opprettet de Statens teaterdirektorat og etablerte dermed fullstendig makt over norske teatre. Alle arrangementer, tekster og ansettelser måtte forhånds godkjennes. Alle ansatte måtte ha arbeidstillatelse og NS-medlemmer overvar prøver.

Det er lite som tyder på at NS påla teatrene å spille nazistisk propaganda. Det var altså ikke repertoaret som skapte de største problemene for teatrene under krigen. De fleste fortsatte driften stort sett som før, med et repertoar bestående av politisk nøytrale lystspill og operetter. Nordmennene var imidlertid flinke til å utvikle tvetydige replikker. Et av de få politisk ladete skuespill som ble spilt var Finn Bøs satire Halmstrået – eller Teatersjefen som ble vekk. Stykket ble imidlertid kun spilt de første månedene av krigen, frem til Kultur- og folkeopplysningsdepartementet ble etablert i slutten av september 1940.

Teaterkonflikter, mai 1941 - oktober 1942

Skuespillerne var de første yrkesgruppene i Norge som havnet i strid med tyskerne. Dette skjedde som følge av de strenge innstrammingene det første okkupasjonsåret. Først og fremst dreide konflikten seg om at skuespillere ved Nationaltheatret nektet å ta oppdrag for kringkastingen. NRK var NS-styrt og de påla skuespillere å ta oppdrag for NRK i fritiden, hvor de skulle lese opp nazistisk propaganda. En motstandsgruppe ved Nationaltheatret stod i spissen for denne motstanden. Skuespillerne som nektet fikk yrkesforbud. Denne situasjonen førte til skuespillerstreik som startet 21. mai 1941 i Oslo, og dagen etter i Bergen og Trondheim. 15 skuespillere og tillitsmenn ble arrestert, bl.a. Harald Schwenzen, Georg Løkkeberg, Sverre Næss, Hans Stormoen, Ole Grepp, Henki Kolstad, Erik Melbye Brekke, Rolf Christensen og Leif Juster.

Det var Terboven selv som stod i spissen for dette arbeidet, han ville knuse all motstand med makt og truet med harde straffer, bl.a. dødsstraff. Skuespillerne gikk da i forhandlinger med tyskerne hvor de gikk inn for å oppta arbeidet igjen om de arresterte ble satt fri. Tyskerne nektet å forhandle, de krevde vilkårsløs kapitulasjon. Dette fikk de, og de arresterte ble med tiden også satt fri.

Teaterlederne hadde i løpet av vinteren 1941 hatt flere konflikter med okkupantene, grunnet okkupantenes ønske om å blande sin politikk inn i driften av teatrene. Teaterlederne støttet skuespillerne under skuespillerstreiken i mai og juni 1941 ved å stenge dørene 22. mai og nekte å søke NS om tillatelse til å drifte, slik NS krevde. Konflikten endte med at styret og ledelsen ved Nationaltheatret ble arrestert og NS-medlemmet Gustav Berg-Jæger ble innsatt som teatersjef. Denne innsettelsen førte til publikumsboikott ved teatret.

Okkupantenes sensur og kontroll av norsk teaterliv fortsatte og 7. oktober 1942 skjedde det noe som gjorde voldsomt inntrykk: Teatersjefen ved Trøndelag Teater Henry Gleditsch ble henrettet som sonoffer. NS innsatte nazisten Johan Barclay-Nitter som ny teatersjef etter henrettelsen av Gleditsch. Det norske publikummet boikottet da teatret.

Gleditschs venn Knut Hergel, som var teatersjef ved Det Norske Teatret, holdt senere samme måned en lovtale over Gleditsch hvor han bl.a. ga uttrykk for hva han mente om henrettelsen. Dette førte til at han måtte flykte til Sverige, og natten mellom 20. og 21. oktober gikk han over grensen. NS innsatte nazisten Cally Monrad som teatersjef ved Det Norske Teatret.

De siste årene

Det norske publikummet boikottet de tre NS-kontrollerte teatrene og dette gikk sterkt utover den økonomiske situasjonen. 19. oktober 1944 måtte Trøndelag Teater lukke dørene og 13. desember fulgte Det Norske Teatret etter. Ved Nationaltheatret hadde i tillegg flere skuespillere sluttet og 19. januar 1945 måtte teatret stenge på grunn av dårlig økonomi.

Så vidt vi vet var det kun ved disse tre teatrene nazistene innsatte sine egne sjefer. De andre teatrene var alle underlagt sensur men publikum kom og så forestillingene så økonomien var betraktelig bedre enn ved de NS-styrte teatrene.

Deutsches Theater im Norwegen

Tyskerne etablert sin egen statseide opera i Oslo. Deutsches Theater, eller Nationaltheatrets Nye Scene som den også ble kalt, ble opprettet som et propagandatiltak for å vinne det norske folks hjerter gjennom å spre tysk kultur. Ordren om å opprette teatret kom fra Josef Terboven den 1. januar 1941, etter at han hadde samrådd seg med propagandaminister Joseph Goebbels. Første forestilling ble spilt på Nationaltheatrets scene den 22. april 1941. Den 7. juni 1941 åpnet så teatret i egne lokaler i Stortingsgata 16, som tidligere hadde huset Casino Teater. Åpningsforestillingen var operetten Smilets land. Alle musikerne ved teatret var norske, mens solistene ble hentet fra Tyskland.

Teatret ble stengt i 1944 fordi tilbakeslagene i krigen førte til at tyskerne måtte spare inn på all luksus. De tyske kunstnerne som var tilknyttet teateret, ble overført til fronten eller sendt hjem til Tyskland.

Frigjøringen

Frigjøringen kom 8. mai 1945 og med den ble Teaterdirektoratet og Kultur- og folkeopplysningsdepartementet umiddelbart lagt ned.

Den Nationale Scene var det første teatret til å åpne dørene etter frigjøringen. Teatret åpnet 12. mai med den italienske operaen Trubaduren av Verdi. Det var denne de hadde øvd på den siste tiden og hadde ikke noe mer passende klart å vise. Teatersjefen fikk kritikk for dette selv om det var en god oppsetning.

16. mai åpnet Det Nye Teater med urfremførelsen av Gunnar Heibergs komedie Kjærlighet til nesten. Centralteatret ønsket ikke å videreføre produksjonen de hadde spilt siden begynnelsen av mars. De lukket dørene 7. mai og åpnet 17. mai med den nyskrevne revyen Festprogram mai 1945. Samme dag åpent Det Norske Teatret med lyrikkforestillingen 17. mai 1945. I programmet trykket de teksten til Elias Blix’ nasjonalsalme Gud signe vårt dyre fedreland, der finner vi også en oversikt over hvilke norske dikt som ble fremført.

7. juni åpnet Carl Johan Teatret med revyen Faren over, med nyskrevne tekster av Fridtjof Mjøen og Egil Hagen. Nationaltheatret åpnet 8. juni med Bjørnstjerne Bjørnsons Sigurd Slembe – Sigurds første flugt. Trøndelag Teater kom i gang igjen først 2. oktober, da hadde de premiere på Ibsens Fru Inger til Østråt.

Komediateatret i Bergen ble stengt rett etter frigjøringen da det viste seg at teatersjefen Lars Nygard var NS-medlem. Noe han hadde holdt hemmelig for personalet gjennom hele krigen. Teatret åpnet igjen 11 måneder senere, med Alv Hordnes som teatersjef, med dramaet Kven dømer 10. april 1946.

Studioteatret

Under 2. verdenskrig var det en spesiell undergrunns virksomhet som pågikk i norsk teaterliv i hovedstaden, Unge Skuespilleres Forenings arbeid med Stanislavskijs system. Gruppen samlet seg som regel hjemme hos Jens Bolling, som sammen med Liv Strømsted var initiativtaker. De arbeidet jevnlig i krigsårene og stod klare med det nye Studioteatret etter frigjøringen.Studioteatret var ett viktig uttrykk for at en ny generasjon teaterkunstnere nå kunne uttrykke seg fritt etter fem år med okkupasjon. Gruppens arbeidsformer og spillestil basert på Stanislavskijs system ble dominerende i norsk teater i etterkrigstiden. Dette la også senere grunnlaget for Statens Teaterhøgskole.