Henki Kolstad

Skuespiller. Foreldre: Hovedrevisor Andreas Kolstad (1883–1959) og Johanne Bernharda Lereim (1884–1966). Gift 8.7.1938 med Else Nanna Lindaas (4.4.1915–), datter av provisor Martinius (Mattis) Olai Lindaas (1887–1948) og Margit Nannestad (1891–1970). Bror av Lasse Kolstad (1922–).

Skuespilleren Henki Kolstad opptrådte i vidt forskjellige roller innen teater, film, radio og fjernsyn. Med stor dyktighet maktet han å forene en uvanlig gjøglerevne med en varm og frodig menneskelighet i så vel lattervekkende scenefigurer som dypt seriøse karakterroller. Han var en av våre mest folkekjære skuespillere.

Kolstad vokste opp i en familie som gav muligheter for bred kunstnerisk utfoldelse, og ble tidlig med i Inga Bjørnsons Barneteater. Allerede 1928, bare 13 år gammel, opptrådte han for første gang på Nationaltheatret som kostskolegutten Cope i oppsetningen 18 år. Teateranmelderen Paul Gjesdahl ante guttens talent, og skrev at dette var “En ung mann […] som vi nok kommer til å høre mer om …”. Antakelsen fikk han rett i! Året etter ble Kolstad tatt ut til å spille en dramatisk rolle i den første nordiske talefilmen, Eskimo. 1934 stod han igjen på Nationaltheatret, nå som doktor Stockmanns yngste sønn i Ibsens En folkefiende. Men kunstnerisk virksomhet fikk ikke gå ut over grunnleggende skoleutdannelse. Kolstad tok examen artium som russepresident 1933, laget revy for neste års russ på Chat Noir og hadde samme år studieopphold ved Max Reinhardt Schule i Berlin.

Sin første faste ansettelse som skuespiller hadde Kolstad på Centralteatret 1935–37. I samme periode var han den første formannen i Unge Skuespilleres Forening, som han var med på å stifte 1935. Da Trøndelag Teater i Trondheim startet høsten 1937, ble Kolstad ansatt og fikk fire arbeidsomme og interessante år der. Etter hans egen mening gav tiden i Trondheim verdifull erfaring og ideelle utviklingsmuligheter. 1941 drog Kolstad til Oslo, hvor han først var ansatt ved Det Nye Teater til 1944, så en sesong ved Edderkoppen, deretter ved Centralteatret 1945–49 og så nok en sesong ved Edderkoppen. 1950 ble Kolstad ansatt ved Det Nye Teater, der han ble frem til 1963. Da var teateret, fra 1959, slått sammen med Folketeatret og hadde fått navnet Oslo Nye Teater. Fra 1963 var Kolstad ansatt ved Nationaltheatret til han spilte sin avskjedsforestilling 1986. Han gjennomførte gjesteopptredener ved en rekke teatre og deltok i flere fremgangsrike oppsetninger som pensjonist.

Kolstads mangfoldige merittliste inneholder en rekke kunstneriske suksesser som også gjorde stor lykke hos publikum. Han spilte den elskovsyke Leopold i Ralph Benatzkys Sommer i Tyrol over 500 ganger og Mr. Doolittle i My Fair Lady over 250 ganger. Nesten 200 ganger opptrådte han som sennepsfabrikant Klinke i Den spanske flue. Han var også med på å skape “enkefeber” i forbindelse med Den glade enke.

Utenom sine roller i musikalklassikere fremførte Kolstad flere sterke karakterstudier, både i klassisk og moderne dramatikk, som bl.a. George i Albees Hvem er redd for Virginia Woolf, Molières Den innbilt syke og Den gjerrige, Holbergs Jeppe paa Bierget. Han fikk Kritikerprisen for Narren i Shakespeares King Lear. I David W. Rintels' Forsvarsadvokat Clarence Darrow utrettet Kolstad en scenisk maratonprestasjon da han helt alene trollbandt publikum i to og en halv time i rollen som den legendariske forsvarsadvokaten. I sin avskjedsrolle på Nationaltheatret spilte han med stor innlevelse Willy Loman i Arthur Millers En handelsreisendes død. Prestasjonen fikk overskrifter som “Monumentalt om brustne drømmer”.

Spennvidden i Kolstads sceniske virksomhet gjør det umulig å plassere ham i en kunstnerisk bås. Uansett rolletype fant han frem til rollens særpregede menneskelige karakter og etablerte en dyp følelsesmessig kontakt mellom den og seg selv. Han hadde en helt spesiell scenisk tilstedeværelse, en intens medmenneskelig varme og et sterkt følelsesmessig engasjement som han maktet å formidle ut over scenekanten til hver enkelt tilskuer.

En skuespiller blir aldri utlært og nye inntrykk i forskjellige roller gir fornyet kunnskap, mente Henki Kolstad. I praksis viste han dette i en rekke film- og fjernsynssuksesser. I 1950-årene deltok han i en filminnspilling nesten hver sommer og spilte i en rekke forskjelligartede roller. Kinopublikummet vil alltid huske ham for prestasjoner i filmer som Kampen om tungtvannet (1948), Vi gifter oss (1951), Nødlanding (1952), De dødes tjern (1958) og Pappa tar gull (1964).

I fjernsynssammenheng huskes Kolstad trolig best som skomaker Jens Petrus Andersen i “Jul i Skomakergata”. Fra første visning ble denne adventserien i 24 episoder like kjær i alle generasjoner. Med utgangspunkt i sin naturlighet og spesielle folkelighet gav Kolstad rollen som skomaker Andersen den samme utstrålingen som kjennetegnet hans sceniske opptredener.

Kolstad var æresmedlem i Unge skuespilleres Forening. Han fikk Filmkritikerprisen (1951), Aamot-statuetten (1959), Teaterkritikerprisen (1970) og Æres-Amanda-prisen (1990). 1982 ble han tildelt Oslo bys kunstnerpris og 1991 storkorset av Kunstnerforeningens Purpurnæseorden. Henki Kolstad ble utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden 1988.

Verker

• Teater i blodet, 1989

Kilder og litteratur

• Kolstads egen bok (se ovenfor, avsnittet Verker)
• Stud. 1933, 1958
• TFL, 1991
• HEH 1994
• diverse avisintervjuer og -artikler

Henki Kolstad fikk Kritikerprisen 1970/1971 for sin tolking av Narren i Kong Lear, Nationaltheatret.

KILDER:

Berg, Thoralf. (2009, 13. februar). Henki Kolstad. I Norsk biografisk leksikon. Hentet 2. september 2016 fra https://nbl.snl.no/Henki_Kolstad

Store Norske Leksikon om Henki Kolstad, http://snl.no/Henki_Kolstad

1933  Examen artium

• Oslo bys kunstnerpris 1982 - Oslo bys kunstnerpris
• Kritikerprisen 1970/71 - Teaterkritikerprisen for Kong Lear