I Cloni

På Black Box Teaters hjemmeside står blant annet dette om I Cloni:

"Er det normalt å ha det sånn?

Med en gang jeg ikke er oppfylt av eufori blir livet uutholdelig og jeg vil bare dø, denne sorgen er for stor og jeg for liten, og tid virker ikke.

I Cloni - kanten der alt oppløses men du fortsetter å snakke.

Hva/tenk om det finnes en død etter livet.

Vi skal narraktig bevege oss inn i lysets blinde rike Alt vi med sikkerhet kan si er at om det finnes liv etter døden er det minst like banalt som livet, kanskje mer, kanskje mer intenst, mer blod og skriking enn i noen annen film. Vi føler for sterkt og for mye. Vi tror på det som verken kan sees eller holdes i sjakk. Vi forsøker å rasle med slørene som skiller drømmere fra døde.

Lær å sette pris på livet før du mister begge beina og lærer the hard way, og la oss drive i brenningene inn i følelse av fellesskap og fengsel, og se hva vi kan riste ut av de romslige ermene, hvor mange nøtter og ekorn vi kan riste ut av trærne på vår ville vandring gjennom skogen mot dette vertshuset der fremmede møtes og kan være åpne og gjennomsiktige fordi det verken finnes konsekvenser eller forventninger og ingenting du gjør vil hjemsøke deg i livet.

Dette stedet er enda lenger inn i landskapets hjerte enn vi var i Blue Motell, vi er nå ved vertshuset, der fremmede krysser hverandre og kan gi så mye fordi fremmede ikke vet hva de får. Helt åpen og gjennomsiktige nå dørene til all verdens ondskap. Skal vi holde hverandre i hendene og kontakte de levende?"

Støttet av: Norsk kulturråd, Fond for frilansere, Fond for utøvende kunstnere og Dramatikkens hus.

KILDER:

Black Box Teater, blackbox.no, 29.02.2016,  http://www.blackbox.no/tittel/i-cloni/

Import fra premierelisten på Scenekunst.no 29/02-2016

Lisa Lie, lisalie.no, 20.02.2016, http://lisalie.no/

Lillian Bikset, Lisa Lie og Pony of No Return åpner assosiasjonsrom i assosiasjonsrom, Dagbladet 21. april 2016:
"Noen av sekvensene er det lett å finne ord for, som regel ord som vanligvis ikke hører sammen. Flere kan minne om malerier av Goya, slik de ville sett ut om de ble gjendiktet av Monty Python. Noen kan gi følelsen av å være invitert inn i et annet menneskes feberfantasi. Andre unnslipper definisjoner helt og holdent. Størst utbytte av I Cloni får nok den som er villig til å la dem gjøre det, som aksepterer å gå inn i fantasifrihet, i lydopplevelser og bilder, og bare godta at det som skjer, det skjer. Det finnes sammenhenger her, noen klare, noen mer obskure, men dette er mindre en oppsetning for analyse enn for opplevelse og egen meddiktning. I Cloni åpner assosiasjonsrom, og så nye assosiasjonsrom inni assosiasjonsrommene. Lydeffektene bygger egne rom inni dem igjen, men oppsetningen blir ikke lenge nok i noen av dem til at tilskueren kan kalle dem kjente. Stadig tar I Cloni nye retninger."

Amund Grimstad, Å skape eit bilde, 26.04.2016, Klassekampen [Oslo]:
"I meir eller mindre hennar eigen sjanger hentar ho referansar og inspirasjon frå eventyra, naturen og den klassiske kulturarven i ei herleg blanding av performance, trash og ei grunnleggjande mistillit til menneska. [...] Høgdepunkta er kanskje større denne gongen, men vegen fram er lengre, og sjølv om det er meir humor enn tidlegare, går nok framsyninga tidvis på tomgang. [...] Og så er Lisa Lie ein framifrå lyrikar. Når ho lågmælt og åleine framfører sine små tekstar, er det berre å spisse øyra."

• Natt&Dag-prisen. Årets Beste 2016 - Årets beste scenekunst Oslo