Natt&Dag-prisen. Årets Beste 2014

Germinal
Halory Goerger & Antoine Defoort
BIT – Teatergarasjen

Tenk om vi kunne starte på nytt – helt fra begynnelsen? Den franske kunstnerduoen Halory Goerger og Antoine Defoort gjorde nettopp dette sammen med skuespillerne Arnaud Boulonge og Odine Cloez da de imponerte oss med forestillingen Germinal i begynnelsen av september. Med utgangspunkt i en tom scene forsøkte de å skape sin egen lille sivilisasjon helt fra begynnelsen. Hjulet ble funnet opp på nytt, og det ble satt spørsmålstegn ved alt fra fysikkens lover til menneskelig kommunikasjon. En filosofisk og tankevekkende forestillingen med masse humor og snedige scenografiske løsninger. Ved hjelp av en «how to set up a new civilisation»-guide ble alt fra hvilket språk de skulle snakke til hva slags vegetasjon de skulle ha bestemt av et par tastetrykk. Goerger og Defoort er kjent for å kombinere visuell kunst, performance og vitenskap med en god dose humor og finurligheter, og skuffet absolutt ikke med Germinal.

Kardemomyang
Festspillene i Bergen
Regi: Morten Traavik

Da Festspillene, i samarbeid med Morten Traavik, i mai inviterte nordkoreanske ungdommer til Bergen for å synge og spille kjente og kjære sanger fra Torbjørn Egners Folk og røvere i Kardemommeby, gikk det ikke stille for seg i media. Morten Traavik har i flere år samarbeidet med myndighetene i Nord-Korea om kulturutveksling. Noen mener det er positivt, andre mener han gir legitimitet til et totalitært og grusomt regime. Ungdommene som framførte både Egners og egne nasjonalistiske sanger var, i ekte propagandastil,  håndplukket av nordkoreanske myndighetene fra den anerkjente musikkhøyskolen Kum Sung i Pyongyang. Kritikken prosjektet møtte var nettopp at det foregikk på myndighetens premisser og Traavik ble derfor kritisert for å «drikke te med fienden». Hvorfor nominerer vi likevel Kardemomyang til årets beste? Nettopp fordi den skaper debatt og setter søkelys på et regime som alt for lenge har fått være i fred. Selv om Traaviks prosjekt ikke direkte kritiserte regimet, fikk vi likevel – spesielt gjennom de nordkoreanske sangene – et bilde av hvordan disse ungdommene brukes som brikker i et propagandaprosjekt man ikke har sett maken til siden andre verdenskrig.

Medealand
Den Nationale Scene
Regi: Lene Therese Teigen

Den Nationale Scene har dette året høstet gode anmeldelser for storsatsingene Sånne som oss og Hellemyrsfolket, som har gått for fulle saler. NATT&DAG velger likevel å trekke frem forestillingen Medealand, som i høst var et friskt pust i Den Nationale Scenes ellers kommersielle repertoar. Medealand er Sara Strindbergs gjendiktning av Euripides’ greske klassiker Medea fra år 431 før vår tidsregning. Historien framstiller den sterke Medea som har satset alt på kjærligheten, men som blir forrådt av sin elskede Jason da han blir trollbundet i en ny elskerinne. Det livet hun har levd blir redusert til ingenting, hun mister sin identitet og det hele ender i et blodig hevnoppgjør. Forestillingen handler om kjærlighetssorg, sjalusi og psykiske lidelser i en kald og kjærlighetsløs verden. Regissør Lene Therese Teigen har sammen med sine medhjelpere og skuespillere laget en rå og intens forestilling som tar den greske tragedien med inn i samtiden. Med denne forestillingen har Den Nationale Scene trådd ut av komfortsonen, og på en fin og ærlig måte framstilt en sår tematikk som i aller høyeste grad angår dagens samfunn.

Hamlet
Rogaland Teater
Regi: Kjersti Horn

Du trodde kanskje at Hamletvar ferdigspilt? Neida, med Kjersti Horn bak spakene og Torbjørn Eriksen i hovedrollen har ensemblet ved Rogaland Teater bevist at den danske prinsen fortsatt er aktuell. Alle ser jo Game of Thrones, Sons of Anarchy og House of Cards, og Rogaland Teater klarte å overbevise om at Hamlet ligner alle disse –  og mye mer. Forestillingen er fantastisk satt opp, og spilt til perfeksjon. Scenografien er kreativ og tidløs, og måten teateret utnytter det store scenerommet på er prisverdig. Torbjørn Eriksen har fått fram en til tider både morsom og sjarmerende Hamlet, som er mer enn spiselig for dagens publikum. Han deler hovedpersonens frustrasjon og depresjon med oss på en nydelig måte, og selv om språket er gammelt – teksten er tross alt 400 år gammel – så gjør han både karakteren og historien like aktuell den dag i dag. Hamletfeberen spredte seg som søt gift i hele regionen, og den fire timer lange oppsetningen spilte for fulle hus kveld etter kveld.

1814 – en western fra vidda
Statsteatret, Rogaland Teater, Beaivváš Sámi Našunálateáhter
Regi: Yngve Syndvor

Det er ikke lett for en forvist morder å slå seg til ro når han møter gale cowboyer. Gutta i Statsteatret er venner av Stavanger, og fortsetter sin tradisjon med å kjøre premierer på sine forestillinger om norsk historie her i byen. Denne gangen har de kjørt to økter, både i Teaterhallen på Rogaland Teater og på Tou Scene. 1814 – en western fra vidda er en mørk komedie som – svært fritt etter historiebøkene – tar for seg behandling av samene etter at grunnloven kom på plass. Statsteatret beviser at man ikke trenger dyr rekvisittavdeling så lenge man er kreativ, har overbevisende skuespillere, og lager teater for de som elsker teater, men også for de som aldri har sett en eneste forestilling.

PEER!
Tou Scene
Regi: Vrangforestilling

Knut Nærum har skåret gjennom og gjendiktet Peer Gynt til kort og lettfattelig teater. Resultatet er blitt PEER! Den nye teatergruppen Vrangforestilling har tatt utgangspunkt i dette, og introdusert både barn, ungdom og voksne for en ny variant av Ibsens sjarmerende unnasluntrer og eventyrer. Ensemblet består av Magnus Rostad og Lars Ueland Norås, kjent fra Folkenteatret, samt Malin Landa og Maria Drangeid. Sammen har de stått for både skuespill og regi på PEER!, som i sommer spilte på loftet på Tou Scene. Forestillingen har blitt velspilt, leken, overraskende og overbevisende, og både rekvisittene, så vel som skuespillet inviterer til latterkrampe. Vi skjærer gjennom, og sier at det er utrolig fett når fire unge skuespillere uten et stort teaterhus i ryggen bestemmer seg for å lage forestilling, og ekstra kjekt når de gjennomfører noe så bra som dette.

HOODS
Regi: Ingrid Fiksdal
Bastardfestivalen

I forestillingen BAND lyktes Ingrid Fiksdal i å hensette publikum i en meditativ tilstand få av oss er forunt i dagliglivet, distraherte som vi er av bybildets mange synsinntrykk og Internett på telefonen. Det i seg selv er verdt en nominasjon, men den egentlige grunnen til at Fiksdal nomineres er den merksnodige og dypt forstyrrende forestillingen HOODS. Her ble publikum ikledd fantastiske, fargerike drakter og sendt inn i et psykedelisk, mørkt skoglandskap. Nokså idyllisk, men det viser seg at naturen er en lunefull bitch. Godt hjulpet av Camilla Vatne Baratt-Dues musikk, transformeres rommet til en marerittaktig skog hvor skumle kreaturer plutselig stiger ut av mørket og friker deg fullstendig ut. Du husket kanskje på dette tidspunktet at det var «greit å forlate forestillingen dersom man fikk behov for det», men du er såpass desorientert at du aldri ville finne utgangen, og nøyer deg med å krøke deg sammen i håp om at det hele er over før du tisser i buksa. Slike opplevelser er sjelden kost, og Fiksdal nomineres for å ha skapt en av årets mest intense forestillinger.

Når vi døde våkner
Regi: Tyra Tønnesen og Bård Lie Thorbjørnsen
Trøndelag Teater

Da Trøndelag Teater i høst satte opp Henrik Ibsens Når vi døde våkner, utbrøt mange publikummere i etterkant at dette var en sterk og/eller mektig forestilling. For en gang skyld må NATT&DAG si seg enig i den slags respons. Stykket er det siste Ibsen skrev, og mange mener at det er hans mest selvbiografiske. Hovedpersonen er en eldre, verdenskjent billedhugger som har oppgitt alle sine plagsomme kunstneriske bestrebelser, til fordel for et bekymringsløst liv sammen med sin yngre, livsglade kone. Men livets glade dager viser seg å være vanskelige å leve for denne kunstnerisk anlagte herremannen, noe han for alvor innser da han på et spaopphold møter sin gamle muse Irene, som på sin side har gått fra forstanden fordi deres forhold aldri ble fullbyrdet. De bestemmer seg for å dra opp på et fjell for å gjennomføre akten, men slynges ned fra den høyeste topp av et snøskred som mest sannsynlig er utløst av den forsmådde konens ville jubelrop nede fra dalen: «Jeg er fri! Jeg er fri! Mitt fangenskaps liv er forbi!». Regissør Tyra Tønnesen og scenograf Bård Lie Thorbjørnsen hadde fortjent en kunstnerisk siesta etter å ha vunnet hver sin Heddapris, men siden de begge valgte å smelle til nok en gang belønner NATT&DAG dem for innsatsen med en nominasjon.

Jeg satt på en stein og så ut over «havet»
Regi: Magnus Myhr
Teaterhuset Avant Garden

Magnus Myhr nomineres for soloprosjektet Jeg satt på en stein og så ut over «havet», som hadde premiere på Teaterhuset Avant Garden i høst. Forestillingen handler om å vokse opp som homofil i Klæbu. Myhr har muligens latt seg inspirere av Lena Dunhams påstand (og resirkulering av en av feministbevegelsens mest berømte paroler) om at det private er politisk, og skildrer på underholdende vis sine forsøk på å passe inn ved å undertrykke og skjule sin seksuelle legning. Men Jeg satt på en stein og så ut over «havet» var heldigvis ikke en forestilling som gikk inn for å være politisk opplysningsteater om hvor sneversynte bygdefolk er/var. Mest av alt var den en fin og intim skildring av ungdomslengsel, og ønsket om å komme seg vekk hjemmefra og se hva som kan skje der ute. Dette ble best illustrert da Myhr, ikledd havfruedrakt, fremførte den skjellsettende linjen: «Undres så ofte / om kanskje det er / mer i livet / enn det jeg har her», fra Disneys Den Lille Havfruen.