Per Sunderland

Skuespiller. Foreldre: Styrmann Christian Anker Sønderland (f. 1899-1931) og Ingrid Cathrine Dørumsgaard (1898–1958). Samboer 1946–78 med skuespiller og teatersjef Merete Skavlan(1920–); samboer med skuespiller Lise Fjeldstad (1939–).

Per Sunderland har sin naturlige plass i eliteklanen av Norges største og mest beundrede eldre skuespillere. Med innsikt, urkraft og stort spekter har han ofte satt standard for hvilket nivå skuespillerkunsten bør være på, ikke minst ved en scenisk ro og autoritet som var naturlig til stede allerede helt tidlig i karrieren.

Sunderland ble født i Risør, men ble allerede i gymnastiden under den annen verdenskrig involvert i den betydningsfulle Stanislavskij-gruppen, som dannet fortroppen til det som etter frigjøringen ble Studioteatret. Der debuterte han høsten 1945 i Eugene O'Neills enakter Mary Allen. På Studioteatret slapp unge Sunderland til i så forskjellige roller som Mio i Vintersolhverv av Maxwell Anderson, George i Byen vår av Thornton Wilder og Mackie Knivstikker i Brecht og Weills Tolvskillingsoperaen. Iscenesettere som Agnes Mowinckel og Sam Besekow kom til å bety mye for hans innsats både her og senere, og samarbeidet med andre unge kolleger som Arne Thomas Olsen og Liv Dommersnes skulle, over perioder og med avbrudd, vare hele karrieren.

Sunderland kom til Det Norske Teatret 1949 og høstet ny anerkjennelse for bl.a. Wang Lung i Pearl S. Bucks Den gode jord og Håkon Håkonsson i Kongsemnerne. Sesongen 1951/52 var han ved Det Nye Teater, der den lidenskapelige unge Julien i Jean Anouilhs Colombe ble hans viktigste rolle. Likevel må gjennombruddet sies å ha vært ved Folketeatret, der han 1952–57 gikk over i mer modne rollefag, ikke minst med sine første Ibsen-oppgaver, Brand ogRosmer, og den første store rollen i den øvrige verdensdramatikken, Schillers Don Carlos. I disse årene kom også Hans Jacob Nilsen til å bli en skjellsettende instruktør for ham.

På Nationaltheatret, der Sunderland ble ansatt 1957, ble han med en gang en av teaterets fremste krefter i det klassiske rollefaget, med en karakteristisk nyanseringsevne fra det lyrisk følsomme til det steilt uforsonlige og kyniske. En av hans første triumfer her var Alceste i Molières Misantropen, en utsøkt studie i stilkomedie – og menneskeskildring. Utenom store oppgaver som tittelrollene i Bjørnsons Sigurd Slembeog Goethes Faust skulle han komme til å utdype sin Ibsen-erfaring med både Håkon Håkonsson og senere Skule Jarl i Kongsemnerne, Ejlert Løvborg i Hedda Gablerog Gregers Werle i Vildanden. Teaterkritikerprisen (1966) fikk han imidlertid for utenlandsk samtidsdramatikk, i rollen som von Berg i Det hendte i Vichy av Arthur Miller.

Gjennom årene på Nationaltheatret, helt frem til 1995 (bortsett fra sesongen 1982/83 på Den Nationale Scene i Bergen), har Sunderland virket over hele repertoaret, også i frodige komedier som Eduardo de Filippos Filumena og satiriske musikaler som Klaus Hagerups Kuler i solnedgangen. Han gjestet som Astrov i Onkel Vanja på Rogaland Teater 1972 og som Kong Learpå Den Nationale Scene 1977. Han gjorde en dypt gripende Paul Lange i Bjørnsons Paul Lange og Tora Parsberg mot Lise Fjeldstad (1982) og en praktfull John Gabriel Borkman i Terje Mærlis regi (1991). 1987 ble han igjen satt til å spille mot Liv Dommersnes, en av hans hyppigste motspillere både på scene og i radio, i Jean Anouilhs Dameorkestret, en av hans siste komedieoppgaver.

En del av sine fineste klassikerroller har Per Sunderland fått tolke i flere medier. Han spilte Håkon Håkonsen både i radio og på scene, det samme med Don Carlos. Rosmer i Rosmersholm spilte han først på Folketeatret 1955, så i Fjernsynsteatret 11 år senere. Ejlert Løvborg spilte han i Radioteatret 1953 mot Helen Brinchmanns Hedda Gabler, senere mot to andre Hedda'er på Nationaltheatret, Wenche Foss (1960) og Monna Tandberg (1971, også i Fjernsynsteatret 1975). Ellers har Radioteatret benyttet den malmfulle stemmen hans i mange klassikerproduksjoner, som Johannes i Hamsuns Victoria, Aleksej Vronskij i Tolstojs Anna Karenina og Jean Valjean i Hugos De elendige. I Fjernsynsteatret er han utenom Ibsen-rollene mest husket for pianolæreren i Soldatene synger ikke lenger av Jan Olav Brynjulfsen (1985) og obersten i Dødsdansen av Strindberg, som brakte ham Amanda-prisen 1991.

På film viste Sunderland seg så vidt i Englandsfarere (1946) før han 1961 spilte tittelrollen i Hans Nielsen Hauge, lenge hans eneste betydelige filmrolle. I senere år har han vist sitt sterke og varme filmnærvær i Anja Breiens Papirfuglen (1985) og Bentein Baardsons Gåten Knut Hamsun (1994), der han spilte den eldre Hamsun.

Per Sunderland trakk seg tilbake fra scene og film da han nådde aldersgrensen 1995. Kort tid før avgangen ble han 1994 utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden.

Kilder og litteratur

• E. Skavlan: Norsk teater 1930–1952, 1953
• P. Gjesdahl: Premierer og portretter, 1957
• N. Sletbak (red.): Det Norske Teatret 50 år, 1963
• A. Rønneberg: biografi i NBL1, bd. 15, 1966
• d.s.: Ti års fjernsynsteater, 1971
• d.s.: Nationaltheatret 1949–1974, 1974
• TFL, 1991
• HEH 1994
• J. Ørjasæter: Fjernsynsteatret – til glede og forargelse, 1994
• L. T. Braaten, J. E. Holst og J. H. Kortner: Filmen i Norge. Norske kinofilmer gjennom 100 år, 1995
• A. T. Olsen og E. Martinsen: Studioteatret – frihet og fornyelse, 1995
• N. J. Ringdal: Nationaltheatrets historie 1899–1999, 2000
• T. Hartenstein: Det usynlige teater. Radioteatrets historie 1926–2001, 2001

Portretter m.m.

• Byste av Anne Raknes, 1999; Nationaltheatret, Oslo

Kilde:

Norsk biografisk leksikon, nbl.snl.no, 20.09.2017., https://nbl.snl.no/Per_Sunderland

• Studioteatret - Skuespiller (fra 1945 til 1949)

• Kritikerprisen 1965/66 - Teaterkritikerprisen