The Answering Machine

Mens den skrevne teksten i The Answering Machine av Finn Iunker utspiller seg mot en sentraleuropeisk bakgrunn, og tekstens jeg befinner seg på stadig ferd gjennom ulike byer, er det i Verk Produksjoners tolkning føyd til en historisk dimensjon. Mannen på scenen står i en historisk sammenheng, noe som blir særlig synlig i videoprojeksjonene, som i følge anmelder IdaLou Larsen veksler mellom det personlige (to hender) og et "kaleidoskopisk historisk tilbakeblikk over det 20. århundre."

Selve teksten The Answering Machine har ingen enhetlig handling. Leseren kan skimte en jeg-person, men hun eller han kan være flere. Som leser kastes man mellom reisebeskrivelser og referanser til logikk-faget, vitenskapsteoretiske spørsmål og problemer med å oppdra tenåringsjenter. Det handler kanskje om, ifølge Verk Produksjoner, å erfare og å huske, og samtidig kanskje om umuligheten av begge deler.

Verk Produksjoner omtaler teksten som "en tett prosatekst" og mener videre at "om det ikke var for undertittelen, a text for a theatre, ville det ikke være noe som tilsa at teksten er ment å være akkurat det – en tekst for teater". Videre skriver de at Finn Iunkers teatertekster har lite å tjene på en psykologisk tilnærming i iscenesettelsen. "Til det er tekstene for stiliserte i formen."

Stykket ble oppført første gang i Norge ved BIT Teatergarasjen i 1994, i en produksjon av det belgiske kompainet tg STAN. Tidligere har The Answering Machine også blitt iscenesatt av den amerikanske regissøren John Jesurun, som valgte å bruke seks skuespillere, i motsetning til tg STAN og Verk, som begge lot forestillingen løses som en monolog.

Kilder:

Black Box Teater Oslo, http://www.blackbox.no/, 25.10.2010, http://www.blackbox.no/content/titlePresentation.php?tid=2018&displayNav=false

Larsen, IdaLou (29.02.2008). Ingen svar på evige spørsmål. Klassekampen [Oslo], s 17.

Leinslie, Elisabeth (29.02.2008). Øyeblikkets teater. Dagsavisen.no: Dagsavisen, http://www.dagsavisen.no/, 25.10.2010, http://www.dagsavisen.no/kultur/article337596.ece:
"De konkrete uttrykkene blandes med stor grad av abstrakte uttrykk. Og det er i dette spennet mellom det konkrete og abstrakte at samspillet mellom tekst, lyd, video og scenografi utmerker seg. Disse funker svært godt sammen, så godt at det tidvis kan virke som en kamp for Hannestad å spille med det ekspressive rommet. I noen scener har han imidlertid et spesielt solid grep om teksten, og da spiller han forestillingen opp på et nivå som imponerer."

Larsen, IdaLou (29.02.2008). Ingen svar på evige spørsmål. Klassekampen [Oslo], s 17:
"Det er vanskelig, for ikke å si umulig, å få med seg alle de brå kastene og vekslingene i teksten. Stadig nye innspill blir brått kuttet over. Det er et forvirrende mylder av fragmentariske iakttakelser av levd liv, og av minner om korte møter mellom mennesker, mens monologens "jeg" desperat forsøker å bruke logikk, vitenskap og filosofi til å finne de lange linjene, og til å strukturere menneskets tilværelse i verden. (...) Desto mer imponerende at Verk Produksjoner, gjennom en intelligent og ofte uventet nærlesning, har klart å gi The Answering Machine både dramatisk intensitet og mennskelig spenning."

Oppedal, Torbjørn (07.03.2008) Europas fall og andre snurrepiperier. I Morgenbladet [Oslo]:
"Man kan sette spørsmålstegn ved om performanceformen, den bevisst uoversiktlige mangfoldigheten av tegn, er egnet for en tekst som The Answering Machine. Det virker ikke som man helt stoler på tekstens egen kraft. Den krever total konsentrasjon, og scenografien avsporer og overdøver mer enn den gir nye perspektiver. Forestillingen lider slik litt under sin egen oppfinnsomhet. Dette kunne vært stoff til fire-fem gode forestillinger, mens Verk presser hele det 20. århundre inn i en time og femten minutter."