Blodsprut

Blodsprut av Grusomhetens Teater var ingen vanlig kjærlighetshistorie, men en kjærlighetens historie, fortalt i hallusinatoriske tablåer som avløste hverandre som drømmebilder.

Regissør Lars Øyno forsøkte å bringe klarhet i Artauds voldsomme univers via Erich Fromm - psykoanalytikeren og humanisten som satte fingeren på hvor kompromissene i det moderne liv ligger; "Det er ikke plass til kjærlighet i våre dagers vestlige samfunn." Markedskreftene herjer den moderne psyke og forhåner alt som er uselvisk og rent. I møte med livet fordres en total, ubetinget kjærlighet.

Erich Fromm og Antonin Artaud manet på hver sin særegne måte til løsrivelse fra Vestens selvbedrag. Fromm hevdet at kjærligheten til livet selv er veien. Målet med det grusomme teater er å gjenfinne livet.

I programmet til Blodsprut skriver Lars Øyno blant annet:

"I Maria Magdalenas evangelium står det skrevet: "Materien fødte et begjær uten like som skrev seg fra noe som var naturstridig."

De spanske conquistadorer infiserte og ødela hele den høyt utviklede aztekiske kultur gjennom sin primitive form for seksualitet, og vi må med skam melde at disse søreuropeere er våre tradisjonsbærere; - i dag er seksualiteten lett omsettelig, - en vare hvis kommersielle raseri heller ikke kjenner noen grenser.

Den hvite mann som voldtok hele det indianske kontinent ble ikke straffet, likeledes; - de fleste overgripere under Holocaust; det tyske SS og eutanasi ekspertene fra Østerrike gikk fri. Markedskreftenes fremferd i dag akselererer med loven i hånd."

Grusomhetens Teater takker: Tormod Lindgren, Ole Jørgen Løvås og Thomas Sanne for teknisk bistand og hjelp.

Forestillingen ble tilegnet Per Verner-Carlsson.

KILDER:

Grusomhetens Teater, grusomhetensteater.no, 17.08.2010, http://www.grusomhetensteater.no

Elisabeth Rygg, dato ukjent, Aftenposten [Oslo]:
"Blodsprut både irriterer og fascinerer med sitt oppbrutte språk og direkte fortellerstil. Og Artaud er ikke enkel å forstå. Men tyngdekraften i hans teorier og tekster om forholdet mellom mørke og lys, grådighet og uskyld, hengivenhet og hat, død og væren – alt kommer sterkt igjennom i denne produksjonen."

Andreas Wiese, dato ukjent, Dagbladet [Oslo]:
"Utfordrende avant-kammerspill. (...) en scenisk utprøvning av visuelt rom og gjentakelsens ritualer (...) utforskning av følelser i et åpent, mørkt rom. (...) Framdriften er langsom, effekten er suggererende. (...) Det er ikke lett å vite hva opptogene betyr, men drømmekvaliteten i scenebildene er sterk, og skuespillerne går inn i sine sceneoppgaver med intensitet. (...) Lars Øyno har en sterk, visuell scenisk begavelse."

Jørgen Alnæs, dato ukjent, Dagsavisen [Oslo]:
"uttrykksterkt og dramatisk (...) I en kjeller i Hausmanns gate kan du komme sjelden nær den franske teaterlegenden Antonin Artaud. (...) Øyno og ensemblet bruker hele rommet og forteller med fakter lyder og gester som resulterer i streke visuelle uttrykk og flere gripende scener."

IdaLou Larsen, dato ukjent, Scenekunst.no [Oslo]:
"Til tross for at det egentlig ikke skjer noe, til tross for de uendelige gjentakelsene, opplever jeg til min forbauselse at jeg ikke har noen problemer med å holde meg våken: Jeg er nysgjerrig til stede, selv om – og det er vel min feil – all denne grusomheten verken berører, sjokkerer, eller engasjerer meg."