Per Verner-Carlsson
Per Verner-Carlsson (født Per Adolf Carlsson 31. desember 1925 i Kolsva, Västmanland, død 19. april 2004), var en svensk regissør, scenograf, dramatiker og teaterteoretiker.
Per Verner-Carlsson var en banebrytende, eksperimentell regissør, scenograf, dramatiker og teaterteoretiker preget blant annet av det moderne franske teatret med teatermennesker som Antonin Artaud, Michel de Ghelderode, Samuel Beckett, Jean-Paul Sartre m. fl. I sin ungdom spilte han jazzmusik i eget orkester, medvirket i Karl Gerhards revy og var aktiv ved blant annet Stockholms studentteater som dramatiker, regissør og scenograf. Han virket også som teaterkritiker. 1952 var han med og formulerrte ett manifest for ett nytt, kunstnerlig søkende teater, Teater 52 og startet 1956 tidskriften Teaterkonst.
Han var regissør, dramaturg og i en periode også produksjonssjef ved Radioteatern i Sveriges Radio P1 fra og med 1954, regissør, dramaturg og teatersekretær ved Stockholms Stadsteater 1960-1964, og virket ved Dramaten 1967-1991. Musikken var av stor betydning for ham i arbeidet. I 1960 skrev han librettoen til Sven-Erik Bäcks opera Fågeln.
Informasjon
(Objekt ID 26888)| Objekttype | Person |
| Født | 21. des. 1925 (Død 19. apr. 2004) |
| Funksjoner | Regissør, Scenograf, Dramatiker, Teaterviter |
| Nasjonalitet | Svensk |
| Kjønn | Mann |
Arbeidsform og eksperiment
Verner-Carlsson prøvde med inspiratoren Antonin Artauds å utvikle en ny type anti-psykologiserende teater, hvor regissøren blir en videredikter av verket og scenebildet, lyd, musikk, lys etc. spiller en annen, viktigere rolle enn tradisjonelt sett. Teater blir en form for forhøyet moderne kunst i ett komplekst, mangedimensjonelt samspill med virkelighetens hendelser.
Den spesielle søkende, komplekse formen viste seg f. ex. i oppsiktsvekkende produksjoner som Skärmarna (1964) eller det eksperimentelle projektet med Strindbergs Pelikanen (1968), der en versjon av den gamle, psykologiske formen først kom på Radioteatern og deretter i en sceneversjon på Dramaten, etterfulgt av ytterligere en versjon, der radioversionen fremstod som et mareritt og et sinnsyk opprør mot den gamle formen manifesterte den nye formen. Noen år senere kom regissøren tilbake med enda en versjon av stykket, koblet til de foregående og sammanlenket med en stykket om nettopp Artaud i projektet Vita rum (1978). Betydelsefull ble også bl. a. regissørens eget stykke Kajakkvinnan(1982), med Marie Göranzon som ensom kvinne i ett hvit ishav av kontaktløshet.
1983 ledet en konflikt med hovedrolleinnehaveren Jarl Kulle om ulike kunstnerlig syn ved oppsettningen av Edmond Rostands Cyrano de Bergerac på Dramaten til att Kulle hoppet av dagen før premieren, hvorved produksjonen aldri kom til premieren, og etter det sluttet Verner-Carlsson helt med sceneproduksjoner og fortsatte kun med radioteater. Der gjorde han ett stort antal produksjoner, ikke minst av August Strindberg, f.eks. Spöksonaten og Svarta handsken.
1992 ble Verner-Carlsson filosofisk hedersdoktor ved Stockholms universitet.
Han ble tildelt Svenska Akademiens teaterpris 1997
Kilde:
Wikipedia, sv.wikipedia.org, 17.04.2012, http://sv.wikipedia.org/wiki/Per_Verner-Carlsson
| Tittel | Premiere | Rolle |
|---|---|---|
| Kajakkvinnen (Sampo TeaterBeaivváš Sámi Našunálateáhter) | 28. jun. 2001 | Dramatiker |
| Tittel | Publiseringsdato | Rolle |
|---|---|---|
| Kajakkvinnen | Manus | – Forfatter |