What a Glorious Day!

Grusomhetens Teater henter inspirasjon fra teaterteoretikeren Antonin Artaud som viet sitt liv til det rituelle teater og som søkte å strekke seg utenfor rammen av forestillingen. Ved å overskride sine egne grenser, skulle teatret tale gjennom seg selv heller enn å formidle innholdet. What a Glorious Day! er i tråd med dette en ikke-litterær og fysisk forestilling. 

Grusomhetens Teaters produksjoner er resultatet av en dynamisk prosess mellom regissør og skuespillere, en prosess som publikum til slutt blir en del av. I produksjonen What a Glorious Day! ble tekst, bilder, poesi og musikk bestanddeler i et totalt uttrykk. Slik det var med deres andre produksjoner: Ibsens ufullførte libretto Fjeldfuglen, H.C Andersens Den Stygge Andungen og med Thomasevangeliet.

I What a Glorious Day! ble inspirasjon hentet både fra Ibsen og fra kunstmaleren Bendik Riis. Her flankeres Ibsens formaning om å beskikke sitt hus, med Bendik Riis' lengsel etter nettopp hjemmet, familien og det nære.

KILDER:

Grusomhetens Teater, grusomhetenteater.no, 11.08.2011, http://www.grusomhetensteater.no/2011/11/what-a-glorius-day-2011/

Nasjonalbiblioteket, digitalisert forestillingsprogram overlevert Sceneweb 13.08.2015

Pressemelding sendt ut av Grusomhetens Teater i forbindelse med produksjonens premiere.

Pressemelding sendt ut av Grusomhetens Teater i forbindelse med produksjonens gjenopptakelse.

Therese Bjørneboe, Hyllest til Bendik Riis, 20.03.2011, Oslopuls Aftenposten [Oslo], http://oslopuls.aftenposten.no/kunst_scene/article516404.ece:

"Fuglene anslår et ledemotiv, som utarbeides i de enkelte sekvensene, eller scenene forestillingen er bygd opp av. Den fineste, er en hvor skuespillerne illuderer en flokk småfugler, ved hjelp av fingerteater. Noe som henspiller på et avisfotografi av «en fuglekvinne» fra Bendik Riis’ utklippsbok. Men Hanne Dieseruds flommende hår bringer også tanken til Riis’ hovedverk Bendik og Aarolilja. Dette maleriet, som er inspirert av en middelalderballade, er kanskje den viktigste impulsen bak forestillingen? Aaroliljas litt for stive filmstjernesmil, kan synes å ha inspirert henspillingene på det både trygge og konforme 1940- og 50-tallet, samtidig som skuespillernes forserte mimikk skaper en dissonans i forhold til det ukeblad-glamorøse. Forestillingen kulminerer i en utrolig morsom og «weird» cowboy- og indianerscene, hvor de populærkulturelle stereotypene fremstår som surrealistiske korrektiv til 50-talls-Norge."

Ida Lou Larsen, Hommage til Bendik Riis, 20.03.2011, Klassekampen [Oslo], og på idalou.no 22.03.2011 http://idalou.no/pub/idalou/kritikker/?aid=1643:

"What a glorious day! som er inspirert av livsverket til maleren og poeten Bendik Riis (1911-1988). What a glorious day! er enda mer minimalistisk enn Øynos tidligere produksjoner. Her er ingen scenografi, scenen er mørk og tom, bortsett fra at det til venstre står et bord og en stol, og et stativ med der det henger masse klær. De fire skuespillerne – kanskje en slags inkarnasjon av Bendik Riis selv med far, mor og søsteren Valgerd - står først rett opp og ned, og en av dem sier noen ord der stavelsene er så adskilte at det nesten er vanskelig å sette dem sammen for at de skal gi mening. Men de handler om å gi fugler mat - antakelig en hentydning til Bendik Riis og omsorgen han som unggutt skal ha hatt for duer. Deretter legger de fire seg ned, og danseslåss lenge grasiøs og samstemt med egen kropp, en scene som bringer tankene hen på fosteret som kjemper seg fram til lyset, ut av livmoren."