Scene 7

Scene 7s åpningsforestilling var Molières De Lærde Damer i 1966, iscenesatt av Sossen Krohg. Og, teaterets største publikumssuksess var oppsetningen av Gerd Brantenbergs Egalias døtre.

I 1972 begynte Scene 7 med oppsøkende teater. I begynnelsen oppsøkte de steder som fengsler, ungdomsklubber, eldresentre og sykehus. Etter en stund ville kulturrådmannen støtte kun åpne forestillinger som ble arrangert i samarbeid med for eksempel bydelsutvalg og biblioteker.

Høsten 1973 arrangerte Scene 7 "Aksjon manus ut av skrivebordsskuffen". En form for dramatikk-konkurranse hvor de som ble plukket ut ble ilesesatt av Scene 7. Det kom inn femten manus og fem av disse ble opplest i løpet av året.

I 1974 startet Scene 7 en utstrakt barneteatervirksomhet.

Etter 1974 skjedde det lite nytt i Scene 7. Det ble produsert og spilt mange stykker men teatret hadde funnet sin form og sluttet sin utforsking i nye uttrykk. Det politiske aksjonsteatret på 1970-tallet slapp aldri til på Scene 7, men de tok opp brennbare sosiale temaer som for eksempel homofili, handikappede, uskyldig dømte, mishandling i fengselsvesenet eller psykiatrien.

Misnøyen blant skuepillerne økte utover 1970-tallet og 8. mars 1979 sendte de et brev til styret der de anklaget "Club 7s ledelse og administrasjon for tilsynelatende slapp og llikegyldig holdning og ledelse av Scene 7." Samme uke ble det avholdt et allmøte hvorpå ett nytt brev til styret, hvor det ble uttrykt "sterk misnøye med de nåværende forhold ved teatret, både kunstnerisk, teknisk og administrativt."  Slik fortsatte misnøyen til det ble bestemt å nedsette et kunstnerisk råd, fornye stillingsinstrukser og grundig behandling av driften i det kommende året. Ingenting av dette ble gjennomført.

Helt på slutten av 1970-tallet stod Club 7 på kanten av stupet igjen. Indre konflikter og mer økonomisk rot preget stedet. Samtidig økte den ytre konkurransen ved at flere jazzklubber i Oslo åpnet. Styret økte prisene og redusert aktiviteten. Alt ble kuttet drastisk bortsett fra bemanningen og driften av Scene 7 som var hellig for Attila. Samtidig, i denne perioden, hadde Scene 7 premiere på sin mest ambisiøse produksjonen i teatrets historie; Ola og Ali.

Høsten 1981 måtte Club 7 allikevel kutte 50% i teatrets budsjetter. Og fra 1983 ble det stadig vanskeligere for Scene 7 å holde sin posisjon i klubben. Budsjettene ble ytterligere kuttet, vitaliteten i gruppen svakere og det kom færre tilskuere. Teatret satset på flere gjestespill og det gikk lengre tid mellom hver egenproduksjon. Allikevel, også i denne perioden holdt gruppen på sin profil: barneteater, sosialt engasjert teater, ny norsk dramatikk og europeiske absurdister. Teatret flyttet opp i mellometasjen og definerte seg som et kaféteater med småbord til publikum, men de savnet teatersalen i underetasjen.

I november 1982 satte teatret opp sitt siste norske stykke Til døden skiller Eder ad. Etter dette satte de opp europeiske absurdister, til gode kritikker - men Scene 7 sang nå på siste verset. Rommet var deres siste produksjon og i juni 1984 var det kun Sossen Krohg og Attilla Horvath som var tilknyttet teatret. 

Scene 7 ble avviklet da Club 7 ble slått konkurs 1. april 1985.

Scene 7s forskjellige lokaler:

1966:Kjelleren og Teatersalen i Edderkoppen revyteater på St. Olavs plass.

1966- sommeren1970:  Restaurant Kongen i Frognerkilen.

Juli 1971-1985: Underetasjen i Konserthusets D-blokk, kjelleren til Oslo Konserthus i Vika (nå: Stenersenmuseet). De tre førset årene i Konserthuset var repertoaret til Scene 7 sterkt preget av europeiske absurdister, amerikanske beat-forfattere, uetablerte norske dramatikere og dramatikere som stod utenfor institusjonsteatrene. Fra 1981 leide de også mellometasjen i Konserthuset.

KILDER:

Førland, Tor Egil: Club 7. Pax Forlag A/S Oslo 1998.

Jenssen, Hugo Lauritz: Sossen. Bohemdronningen, Kagge Forlag, 2015