Musikkteaterprisen 2019

Trøndelag Teater har laget en splitter ny sjanger: Skrønike. Og de som lurer på hva det innebærer, skjønner det intuitivt etter å ha sett denne lekne musikalen om Tordenskjold signert Mads Bones, Kyrre Havdal og Olve Løsæth. Her blir vi dratt inn i et revyunivers som også skal fortelle oss om Peder Wessels liv og krigføring. Blott til lyst, her lærer du absolutt ingenting, men for en fantastisk underholdende musikal. Lisa Tønne leker med kjønn som Tordenskjold, uten at hun noensinne blir masete. Silje Lundblad viser seg som en helstøpt revymusikalartist i mange små roller, som alle sitter klebret til minnet. Dansenummerne er overdådig og lekent utført. Vi lo – og vi lo – helt til Tordenskiold får en korde i magen i siste akt. 

Regissør Martin Lyngbo har laget en Cabaret et stykke fra det vi er vant til å se. Vi er i et slags teater-i-teatret, som vi aldri skjønner om er i nazismens vold eller en cabaret som kommenterer den i ettertid. Det er hele tiden en dobbelthet i forestillingen: Cabaretartistene er på en prøve, men spiller samtidig ut musikalen Cabaret. Mareike Wang er også en annerledes Sally Bowles. Hun er ikke på randen av sammenbruddet, men en morsom og moderne kvinne i et stadig mer nasjonalistisk miljø. Cabaret er et stykke fra klassisk musikalhåndverk, men er regi- og skuespillerkunst på høyt nivå. 

Kyrre Havdal og Mads Bones har laget en musikal som er et stykke fra sitt litterære forelegg av Lewis Carroll, men de har bevart det viktigste: Det absurde drømmeuniverset. Her drifter karakterene rundt som i en rar drøm, i et speilslott designet av Gjermund Andresen. Alice strekker og deler seg i speilene, akkurat slik historien deler seg opp. Men dette er også en svært underholdende musikal. Skuespillere, scenografi og bevegelse flettes smidig sammen, som gir dybde til rollene. Melodiene går over flere sjangre, og ender opp i et kålormnummer som kunne gått rett inn i MGP junior. Alice i Vidunderland er et musikalsk og scenisk overskuddshorn, som viser at nyskrevne norske musikaler er vel verdt å satse på. 

Scenekvelders versjon av The Sound of Music er både nostalgisk og frisk på samme tid. Regien overlater mye til publikums medvirkning, og byr på stadig nye overraskelser og små detaljer. Lena Kristin Ellingsen klarer å puste liv i Maria von Trapp, og holder et svært høyt nivå musikalsk. Et stort høydepunkt er jodlescenen ”Geitegjeter”, som er fremført med stor teknisk presisjon. Forestillingen viser også hvor viktig det er med gode musikalskuespillere i de mindre rollene. De dansende tjenerne er et bra og godt utført regigrep, mens skuespillerne tør å gå mot farsen med karakterene sine. Sammen lager de både musikal- og komediekunst i skjønn forening. Man skulle kanskje tro at baronesser, nonner og guvernanter tilhørte forrige århundre, men på Folketeatret slår Sound of Music oss rett i bakken med sin musikalske og teatrale fingerspissfølelse. 

For rollen som Elly i «Lazarus» ved Det Norske Teatret.

Heidi Gjermundsen Broch er en av våre mest habile musikalartister, og i Lazarus legger hun hele sin sceniske tyngde i konsertforestillingen. Hennes Elly er en type vi tror på og kjenner igjen. En hundset og plaget assistent, som også har noe ubeskrivelig kult ved seg. En slags gi-blanke-holdning, som sitter i deg lenge etter teppefall. Gjermundsen Broch får også Bowielåtene til å skinne, og har en skarp og gjennomtenkt bruk av bevegelser. I en forestilling som ellers flommer over av virkemidler, har Gjermundsen Broch sin helt egne signatur. 

For rollen som Maria von Trapp i «The Sound of Music» ved Folketeateret.

Lena Kristin Ellingsen klarer å puste liv i en utakknemlig rolle som jomfruelig guvernante. Hun spiller ut Maria med en nysgjerrighet og naivitet, som aldri gjør henne dum, men bare interessant og sympatisk. Sang og dans er på toppnivå, og skuespilleren klarer å bruke sangnummerne til å bygge karakteren og gi den integritet. Hennes Maria von Trapp er et musikalsk naturbarn, fremfor et vandrende kjæresteemne for kapteinen. 

For rollen som Abedisse, Ordføreren og Svenskekongen i «Tordenskjold, alle tiders Trønder» ved Trøndelag Teater.

Silje Lundblad tegner sine karakterer så presist at det er vanskelig å tro på at det er samme skuespiller som står bak dem. I en heidundrende parodi på Rita Ottervik anno 1700, er det som om det er den virkelige ordføreren som står på scenen. I rollene som svenskekongen og abedissen får hun også vist sitt store musikalske talent. Førstnevnte er også en real mannssjåvinist, men det stopper ikke Lundblad i å gjøre det hun kan best: Legge masse kjærlighet i sine figurer. 

Ensemblet:  Ina Svenningsdal, Mimmi Tamba, Ingrid Dissen, Veslemøy Mørkrid og Fabian Christensen.

Indigo Englehår var en av årets store overraskelser. De fem skuespillerne Ingrid Dissen, Veslemøy Mørkrid, Mimmi Tamba, Ina Svenningdal og Fabian Christensen løfter både musikk og tekst frem til publikum på en inviterende og nyskapende måte. I det ene øyeblikket lager de popkonsert, i det andre er de hudløst såre som ungdom i drift. Skuespillerne er trygge på begge sjangre. Sammen gjør de Fredrik Høyers surrealistiske tekst og Peter Michelsens synthpop til skikkelig totalteater.