Kritikerprisen 2014/15

Yoel Carreño for sine roller i Carmen, Den Norske Opera & Ballett: Yoel Carreño, har siden han kom til Norge fra Cuba, vært en av Nasjonalballettens mest profilerte dansere. Han har briljert i nesten alle de siste sesongers ballettforestillinger. Han har gjennomført de to helt forskjellige mannlige hovedrollene i Carmen til bravur. Først spilte han Toreadoren som han løftet til noe helt ekstraordinært, og dernest spilte han Don José hvor han understreker den andre siden av sin sterke dansekunst. Som Don José understreker han de kvaliteter han har som Nasjonalballettens kanskje sterkeste mannlige solist idag. Å tolke begge disse helt forskjellige rollene til bravur er et mesterverk.

Kristin Ryg Helgebostad og Laura Marie Rueslåtten med utøvere for prosjektet Me Too, Dansens hus: Koreograf/danser Kristin Ryg Helgebostad og klokkenist/komponist Laura Marie Rueslåttens forestilling Me Too forente kropp, rom og lyd i et koreografisk hele som overrasket og satte spor i tilskuerens kropp. Me Too var en illustrasjon av hvordan overraskelsen kan være et eget kvalitetskriterium. Gjennom etablering av ulike modus som så ble brutt, med taktfast tramping og klokkespill som hovedelementer, beveget forestillingen seg hele tiden i overraskende retninger. Da de tok i bruk stemmene og sang sammen, så opplevdes dette som fullstendig uventet og overrumplende. Overraskelsesmomentene i Me Too ser i etterkant lite spektakulære ut - snarere som en nesten naturlig utvikling fra rytmetramping via klokkespill til sang. Likevel opplevdes det som en underlig verden, og det av et slag forslagsstiller ønsket skulle vare lengre.

Kristin Ryg Helgebostad og Laura Marie Rueslåtten med utøvere for prosjektet Me Too, Dansens hus: Koreograf/danser Kristin Ryg Helgebostad og klokkenist/komponist Laura Marie Rueslåttens forestilling Me Too forente kropp, rom og lyd i et koreografisk hele som overrasket og satte spor i tilskuerens kropp. Me Too var en illustrasjon av hvordan overraskelsen kan være et eget kvalitetskriterium. Gjennom etablering av ulike modus som så ble brutt, med taktfast tramping og klokkespill som hovedelementer, beveget forestillingen seg hele tiden i overraskende retninger. Da de tok i bruk stemmene og sang sammen, så opplevdes dette som fullstendig uventet og overrumplende. Overraskelsesmomentene i Me Too ser i etterkant lite spektakulære ut - snarere som en nesten naturlig utvikling fra rytmetramping via klokkespill til sang. Likevel opplevdes det som en underlig verden, og det av et slag forslagsstiller ønsket skulle vare lengre.

Cina Espejord for koreografi til Ghosts - Ibsens Gengangere, Den Norske Opera & Ballett: Et meget dristig prosjekt som langt på vei lyktes. Cina Espejord har skapt mye spennende koreografi som bidrar til å fortelle Ibsens historie gjennom dans.

Kristin Ryg Helgebostad og Laura Marie Rueslåtten med utøvere for prosjektet Me Too, Dansens hus: Koreograf/danser Kristin Ryg Helgebostad og klokkenist/komponist Laura Marie Rueslåttens forestilling Me Too forente kropp, rom og lyd i et koreografisk hele som overrasket og satte spor i tilskuerens kropp. Me Too var en illustrasjon av hvordan overraskelsen kan være et eget kvalitetskriterium. Gjennom etablering av ulike modus som så ble brutt, med taktfast tramping og klokkespill som hovedelementer, beveget forestillingen seg hele tiden i overraskende retninger. Da de tok i bruk stemmene og sang sammen, så opplevdes dette som fullstendig uventet og overrumplende. Overraskelsesmomentene i Me Too ser i etterkant lite spektakulære ut - snarere som en nesten naturlig utvikling fra rytmetramping via klokkespill til sang. Likevel opplevdes det som en underlig verden, og det av et slag forslagsstiller ønsket skulle vare lengre.

Hanne Tømta for regi på Tre søstre, Nationaltheatret: Teater om kjedsomhet og lede kan fort bli en selvoppfyllende profeti. Hanne Tømta har tvert imot gjort Tsjekhovs Tre søstre til en fortettet feelgood-forestilling. Med et gjennomgående kompetent stjerneensemble, som antakelig bare Nationaltheatret kan mønstre, blåser regissøren nytt liv i den russiske dramatikerens ordrike skuespill. Tømta skaper en lavmælt og inntrengende forestilling som angår oss i sin menneskelige alminnelighet. En klassiker hentet hit uten fikse forsøk på modernisering, og likevel en tone og en stemning som om dette foregår i dag. Søstrenes spørsmål blir våre egne, vi får sitte ringside i stuene på godset og blir selv en del av deres fastlåste liv i provinsen.

Torbjørn Eriksen for rollen som Hamlet i Hamlet, Rogaland Teater: Noen få ganger får man oppleve at scenekunsten hever seg over tid og rom. Eriksens besittelse av denne evnen har tidligere vært demonstrert i forestillinger som Sorga kler Elektra og Unge Werthers lidingar på Det Norske Teatret, og med tittelrollen i Hamlet ble tidsspennet mellom Shakespeare og oss i 2014 opphevet. Det kan virke som en selvmotsigelse å kalle en forestilling hvis scenografi består av flere hundre glorete gassballonger for fri for staffasje. Men forestillingens behandling av tekst og rom viser at det er ikke bare hva man anvender, men hvordan, som blir avgjørende. Torbjørn Eriksen fremførte teksten (André Bjerkes oversettelse, uten kutt) med likefremhet, i vekselvis inderlighet og harme. Med det ble den nær og tydelig, brennende engasjerende og forbløffende samtidig.

For Broen over Gjørme (2014).

Verdensteatret har med Broen over Gjørme laget en av sine mest spesielle forestillinger om nomadisme, bevegelser i et mystisk og gjørmebelagt landskap av minner. Forestillingen bærer preg av å være en oppsummering av Lisbeth Bodds kunstneriske innsats gjennom mange år, og dette er noe av det beste Verdensteatret har gjort som performativ installasjon med sterke teatrale og landskapsmessige kjennemerker.