Fra gamle dager

Johannes Haarklous syngespill Fra gamle dager («Fra gamle Dage»), i tre akter og med tekst av Hans Wiers-Jenssen, ble uroppført tirsdag 15. mai 1894 på Christiania Theater. 

Verket har talte replikker mellom sangnumrene. Haarklou bruker likevel betegnelsen opera («Opera med Dialog»), noe som vel har sammenheng med at han kjempet for etableringen av en fast norsk operascene og ville formidle at det fantes norske operakomponister.

Fra gamle dager er det første av Haarklous fem musikkdramatiske verker. Siden fulgte operaen Væringene i Miklagard (1901), syngespillet Emigranten (1908) og operaene Marisagnet (1910) og Tyrving (ca. 1912). De fire første fikk premiere i Haarklous levetid, mens Tyrving ble liggende uspilt.

Librettisten Hans Wiers-Jenssen kom til å bli et stort navn i norsk opera- og teaterhistorie med en innsats på mange fronter. Da han skrev librettoen til Fra gamle dager i 1894, var han en 27 år gammel journalist og skribent som nettopp var blitt kjent for tekstene til Tutti-Frutti, den første norske revy. Den hadde blitt en stor suksess da den innviet Eldorado Theater i Kristiania året før.

Uroppførelsen tirsdag 15. mai 1894 på Christiania Theater kom seks uker etter at syngespillet var ferdig. Librettoen ble ferdig høsten 1893 og Haarklou skrev musikken mellom 9. oktober 1893 og 1. april 1894.

Haarklou hadde vært organist i Gamle Aker kirke siden 1883 og musikkanmelder i Dagbladet like lenge. Første halvpart av 1890-årene var en aktiv og produktiv tid for ham. Den 7. mars 1891 hadde han en egen komposisjonsaften hvor han blant annet fremførte sin fiolinsonate. Den 2. mai 1891 fikk han urfremført det store oratoriet Skapelsen og mennesket i Logens store sal. Verket, som bygger på Henrik Wergelands Skapelsen, mennesket og Messias, er det første større norske oratorium.

Den 4. februar 1893 fikk Haarklou uroppført sin symfoni nr. 1 i B-dur i Musikkforeningen i Kristiania. Den 13. mai 1893 ledet han selv urfremførelsen av sin symfoni nr. 2 i d-moll. På samme konsert var for øvrig to andre norske operakomponister representert. Ole Olsen ledet en fremførelse av sin suite for klaver og orkester og Gaston Borch dirigerte uroppførelsen av sitt orkesterverk Genevieve.

På grunnlag av oratoriet ble Haarklou innvilget komponistgasje av Stortinget i 1893, men bare for ett år. Året etter ble han vraket til fordel for Christian Sinding.

Librettoen til Fra gamle dager er et originalarbeide fra Wiers-Jenssens side. Handlingen foregår høsten 1788. På sitt gods utenfor Christiania arrangerer kjøpmann Lange en bryllupsmottagelse for sin datter. Samtidig er en spionintrige i gjæring hvor Lange er forsøkt vervet som svensk spion.

Finn Benestad, i boken Johannes Haarklou: Mannen og verket (1961), beskriver Fra gamle dager som et umodent verk. Intrigen er lettbent og basert på misforståelser og forviklinger. Ifølge Benestad blir den alvorlige bakgrunnen kun en bakgrunn. Men han trekker frem ouverturen og springdansen nr. 16 som mer betydelige. Av disse er det særlig ouverturen som røper Haarklous talent for musikkdramatikk.

Men Haarklou og Wiers-Jenssens syngespill fikk komme opp på Christiania Theater i en tid hvor musikkdramatikken fikk slippe til i større grad, etter mange år uten særlig aktivitet på dette feltet. Fra gamle dager trakk publikum og fikk 13 forestillinger, først ti ganger på forsommeren og deretter tre ganger i høstsesongen 1894-1895. En av grunnene til suksessen var nok at oppsetningen mobiliserte en rekke av de mest kjente og populære skuespillerne på Christiania Theater.

HANDLINGEN:

Handlingen foregår under et selskap på kjøpmann Langes gods utenfor Christiania høsten 1788. Personer er: Lange, kjøpmann og krigskommisær, talerolle; Constance, hans datter, sopran; Pauline Falbe, hans niese, mezzosopran; Degen, politimester, tenor-baryton; Uggla, svensk spion under navnet Jolivet, bass-baryton; Falck, gjest hos Lange, tenor; Juul, Langes fortrolige venn, tenor-baryton; Tank, konferensråd, gjest hos Lange, talerolle; Swane, agent, gjest hos Lange, talerolle; Aurora Dampe, mezzosopran; Johan, Langes tjener, talerolle; Klaus, Degens tjener, talerolle, foruten tjenere, gjester, jegere, spillemenn. 

Første akt: Det er selskap hos kjøpmann Lange på hans eiendom utenfor hovedstaden. Gjestene skåler for vert og vertinne – som er far og datter. Falck flørter med Langes datter Constansce, mens politisjef Degen innynder seg hos Aurora Dampe. Politimester Degen er ikke bare gjest. Han mistenker kjøpmann Lange for å konspirere med den svenske kongen via agenten Uggla. Uggla er tilstede som gjest, men foregir å være franskmann under navnet Jolivet. Degen går ikke av veien for et elskovseventyr med en av selskapets vakre damer. Lange har blitt forsøkt vervet som spion, men forteller Uggla at han ikke vil drive spillet videre. Uggla tvinger ham imidlertid til å gi en skriftlig erklæring om dette. Et rødt papirark med et hyrdedikt ligger tilgjengelig og Langes erklæring blir nedskrevet på baksiden. Før Uggla får papiret i hende kommer imidlertid Degen og forstyrrer dem. Uggla trekker seg unna, og Degen advarer Lange fra å ha noe å gjøre med den svenske agenten. Det røde papiret havner i politimesterens hender, men han oppdager at Lange har brukt en kodeskrift. Han ber tjeneren forsøke å finne kodenøkkelen.

Andre akt: Langes datter Constance er bekymret. Pauline Falbe skjønner at noe er i veien, og Constance betror seg til henne. Constance er forelsket i Falck, men hun har måttet avvise ham da faren er i økonomiske vansker og har funnet et bedre parti for datteren i vennen Juul. Pauline vil hjelpe venninnen med å få sin elskede Falck – hun har selv kastet sine øyne på Juul. Lange får nå vite at hans erklæring har havnet hos politimester Degen. Han betror seg til Pauline, og lover henne at dersom hun klarer å få tak i dokumentet skal Constance selv få velge hvem hun vil ha til mann. Aurora Dampe oppdager at Degen tilsynelatende har sviktet henne til fordel for Pauline Falbe. Hun blir sjalu og tror at det røde papiret er et kjærlighetsbrev. Hun fralurer ham papiret, men ser ikke skriften i kode på baksiden. I stedet leser hun hyrdediktet og blir enda mer sjalu: Nå er hun sikker på at Degen har sviktet. Hun stenger seg inne på et kammer og vil ikke slippe ham inn. Degen påkaller andre gjester. Pauline Falbe får lokket henne ut.

Tredje akt: Pauline Falbe innser at hun har sin store sjanse. Hun forklarer Dampe at alt bunner i misforståelser. De blir enige om å brenne det røde papiret under hyrdespillet som skal gis samme aften. På den måten viser hun overfor Degen at han er tilgitt. Da Degen ber om å få tilbake papiret om kvelden regner han med at saken er oppklart og vil avsløre den svenske konspirasjonen. Uggla har reist, men Falck har overtatt hans kostyme i hyrdespillet. Det er ikke Uggla, men Falck som blir demaskert i avslutningsscenen – til Degens bitre overraskelse. Han blir enda mer forbauset da Aurora Dampe gir ham de forkullede restene av papiret, hennes bevis på at hun har tilgitt og vil glemme. Pauline Falbe har dermed lurt alle sammen. Så ender det godt. Politimester Degen og Aurora Dampe blir et par, Pauline Falbe kaprer den velstående Juul og – ikke minst – Langes datter Constance får sin elskede Falck. Og kjøpmann Lange er svært lettet over å komme ut av affæren med æren i behold.

OPPFØRELSER:

Christiania Theater; tirsdag 15. mai 1894; urpremiere. Med: Fredrik Garmann (Lange, kjøpmann og krigskommisær), Gyda Monrad Krohn (Constance, hans datter) Elisabeth Dybwad (Pauline Falbe, hans niese), Henrik Klausen (Degen, politimester), Johan Fahlstrøm (Uggla, svensk spion under navnet Jolivet), Lucie Wolf (Aurora Dampe), Wilhelm Kloed (Falck), Johan Løvaas (Juul), Hans Brun (Tank), Ole Bucher (Swane), Ludvig Bergh (Johan, Langes tjener), Hr. Paulsen (Klaus, Degens tjener).Spilt: mai 15, 16, 18, 20, 22, 23, 25, 27, 29, 31, september 14, 18, oktober 1; til sammen 13 ganger.

KILDER:

Benestad, Finn. Johannes Haarklou: Mannen og verket, Oslo: Universitetsforlaget 1961

Svendsen, Arnljot Strømme m. fl. Hans Wiers-Jensen: Teatermannen. Bergen, 1970

Paulson, Andreas. Forfatter og teatermann: Hans Wiers-Jenssen.Oslo: N. W. Damm & Søn, 1946

Blanc, Tharald. Christiania Theaters historie: 1827-1877. Christiania: Cappelen, 1899.

Anker, Øyvind. Christiania Theater’s repertoire 1827-99. Oslo: Gyldendal, 1956.

Næss, Trine. Christiania Theater forteller sin historie 1877-1899. Oslo: Novus Forlag, 2005.

Store norske leksikon på nett

Norsk biografisk leksikon på nett

Wikipedia

Nasjonalbibliotekets arkiv 

avisene