Hans Wiers-Jenssen

Foreldre: Farger Johan Jenssen (1829–1904) og Elisa Magdalena Wiers (1842–1925). Gift 9.10.1894 i Arendal med Rigmor Nicolowna Danielsen (8.1.1874–30.1.1934), datter av kjøpmann Henrik Gustav Danielsen og Otilia Dedekam Hald (f. 1839). Far til Johan Henrik Wiers-Jenssen (1897–1951).

Hans Wiers-Jenssen drev en meget aktiv og allsidig teatervirksomhet på scenen, som teateradministrator og -historiker. Han stod også for et bredt dramatisk og litterært forfatterskap.

Wiers-Jenssen avla examen artium ved Bergen katedralskole 1885. Deretter studerte han kulturhistorie og språk og ble cand.mag. 1892. I studietiden virket han en periode som huslærer og som journalist i Dagbladet. Etter studiene fortsatte han som journalist og skrev samtidig revyen Tutti-Frutti, som ble oppført 101 ganger på Eldorado Teater i Kristiania. 1895 ble han tilsatt som sceneinstruktør ved Christiania Theater, hvor han også opptrådte som skuespiller.

Han debuterte 1899 i sitt eget sangspill No. 333, en bearbeidelse av et lystspill med tittelen Nummer 777. Samme år ble han sekretær for teatersjefen på det nyopprettede Nationaltheatret. Året etter vendte han tilbake til Bergen som sceneinstruktør, skuespiller og litterær konsulent ved Den Nationale Scene. 1905 forlot han DNS og ble 1906 litterær konsulent for utenlandsk litteratur ved Nationaltheatret. Der ble han til 1909; deretter viet han seg til sin litterære virksomhet. De to siste årene av sitt liv var han igjen ansatt ved Nationaltheatret som litterær konsulent.

Wiers-Jenssen var opptatt av spiritisme og andre overnaturlige fenomener og var sekretær for Selskapet for psykisk forskning; 1922–25 redigerte han Norsk tidsskrift for psykisk forskning.

Allerede i sin tidligste ungdom spilte Wiers-Jenssen amatørteater, og han skrev stykker som han oppførte sammen med kamerater. I studietiden opprettholdt han teaterinteressen ved å delta i teateraktiviteten til Det norske Studentersamfund. Han medvirket bl.a. i Olaf Skavlans Ibsen-parodi Gildet paa Mærrahaugen. I Arbeiderpartiets dramatiske klubb iscenesatte han 1894 Gustav Esmanns Magdalena.

Som skuespiller gjorde Wiers-Jenssen ingen suksess. Han manglet “scene-sjarm”. Med en lang, tynn kropp og spinkle ben kunne han ofte fremstå som ufrivillig komisk. Men han hadde en god stemme og medvirket i operapartier. Hans instruktørvirksomhet ble lett preget av erfaringer fra tiden med løsslupne studentkomedier.

Som teaterhistoriker har Wiers-Jenssen satt spor etter seg. I Billeder fra Bergens ældste teaterhistorie gir han en samlet beskrivelse av Bergens tidligste teaterhistorie. Nationaltheatret gjennem 25 aar, som utkom 1924, er en solid dokumentasjon av teaterets første periode. I Den Nationale Scene. De første 25 aar rakk han bare å gi et levende bilde av teaterets første 9 år før han døde. Han skrev også en rekke større og mindre artikler, bl.a. om liturgiske spill og om Holberg.

Wiers-Jenssen stod for et meget variert og omfangsrikt litterært forfatterskap. Han skrev romaner og fortellinger særlig fra Bergens-miljøet. Mest kjent er likevel hans to skuespill Anne Pedersdotter og Jan Herwitz.

I Anne Pedersdotter har Wiers-Jenssen forholdt seg fritt til historien om Anne Pedersdotter, som ble brent som heks 1590. Han har diktet inn et kjærlighetsforhold mellom Anne og hennes stesønn og skapt et skuespill om menneskesinnets mange farlige, men skjulte krefter. Urpremieren foregikk på Nationaltheatret 1908, og siden er stykket blitt oppført en lang rekke ganger på en rekke forskjellige scener. Det er også omarbeidet til to operaversjoner – den første med tittelen La fiamma av Ottorino Respighi, oppført 1934, og den andre av Edvard Fliflet Bræin, oppført på Den Norske Opera 1971. 1943 kom en filmatisert versjon av Carl Th. Dreyer med tittelen Vredens dag, og 1962 kom det i bokform ved Øyvind Anker.

Jan Herwitz har sterk lokalkoloritt fra Bergen og inneholder bergenske typeskildringer og tørrvittige bergenske replikker. Etter premieren på Nationaltheatret 1913 er stykket blitt et “must” på DNS i Bergen, hvor det er oppført flere hundre ganger. At nær 90 000 publikummere så oppførelser av stykket på DNS i perioden 1976–2001, vitner om hvor populært det fortsatt er.

Hans Wiers-Jenssens kone, Rigmor Wiers-Jenssen, utgav humoristiske skildringer under pseudonymet Amalie Pettersen f. Schwanenflügel.

KILDE:

Berg, Thoralf. (2009, 13. februar). Hans Wiers Jenssen. I Norsk biografisk leksikon. Hentet 21. januar 2016 fra https://nbl.snl.no/Hans_Wiers-Jenssen.