Comediehuset / Arendal Theater

Huset skal opprinnelig ha vært en sjøbod på et skjær ved den nåværende Teaterplassen. Frithjof Foss mener at det ble reist allerede på slutten av 1600-tallet. Siden ble det omgjort til bolig og huset på 1700-tallet både tollbod og posthus. I 1770 ble det omgjort til et noe tvilsomt vertshus og biljardbule, hvor stamkunder kunne få rom for «privat avbenyttelse».

Med skipsfartens oppblomstring på 1700-tallet fikk Arendal både inntekter og kulturelle impulser. Det var bakgrunnen for at «Det forenede Dramatiske Selskab» (se Arendal Dramatiske Selskab) etter mønster fra andre byer ble stiftet i 1796 av noen av byens ledende menn, som en fritidssyssel for borgerskapet.

Forestillingene ble de første årene spilt i en storsal i «Niels Becks Hus» ved Pollen, der Nidarågården ligger nå. Men ønsket om et eget teater kom fort og fikk næring da Kristiansand fikk sitt teater i 1807. Øynene falt på vertshuset med det dårlige ryktet, som hadde stått ledig en tid. I 1810 la en stor gruppe aksjonærer sine riksdaler på bordet. Ikke bare til kjøp av selve huset, men også til en storstilt ombygging og kulisser malt av kunstmaler Ole Chr. Neuwerth.

I 1811 ble Comediehuset åpnet med tre forestillinger, som Norges femte spesialtilpassede teater. Det var et barokktype-teater, med gulv som kunne heves og senkes, orkestergrav, eksteriør i moderne empirestil og plass til 270 tilskuere.  Allerede året etter åpningen ga aksjonærene avkall på utbytte og gjorde teateret til selskabets eiendom.

De tre åpningsstykkene i 1811 var «Frieren paa landet», «Værtshuset fuldt av gjæster» og «Den døve» av Jean-Baptiste Desforges. I følge historieprofessor Alexander Bugge (1870-1929) stammer ordet «arendalitt» fra den første forestillingen, da publikum ble hilst med ordene «Leve de ædle Arendalitter!».

Medlemstallet i selskabet var i mange år begrenset til 250. Selv for byens kondisjonerte kunne det være vanskelig å bli opptatt som medlem. Det var nemlig strenge regler og medlemmene måtte forplikte seg til å spille inntil tre roller i året. Selskabet holdt seg også med eget orkester, som bl.a. underholdt i pausene.

Borgerskapet hadde ofte med seg tjenere når de skulle på teater. Disse ble henvist til en egen bod ved siden av Comediehuset under forestillingene. Under ingen omstendigheter måtte de se herskapet utfolde seg på scenen. De få av allmuen som fikk innpass blant publikum ble henvist til galleriet. Det var også egne trafikkregler. Man skulle ankomme teateret fra høyre side av bygget og kjøre bort mot venstre.

De første årene ble det utelukkende satt opp egne amatørstykker. Etterhvert sank egenaktiviteten og turnerende teatergrupper, gjerne fra København, slapp mer til. Dette var ofte grupper som holdt høyt kunstnerisk nivå, men det kom også andre omreisende grupper med mer sirkus- og tivolipreg, typen sterke menn og kvinner med skjegg.

Ikke minst ble det holdt livlige maskeradeball, som ikke alltid gikk like pyntelig for seg.  Dette førte til innlegg i Vestlandske Tidende, hvor byens myndigheter ble anmodet om å holde styr på pøbelen, «jevnligvis Søefolk fra Tromøe» (det vil nok si Barbu, som var en del av Tromøy på den tiden).

Teateret ble restaurert på 1870-tallet og igjen til 100-årsjubileet i 1911. Da ble det bl.a. lagt inn strøm. Fra 1925 til nye Saga kino åpnet i 1938 ble huset, etter mye diskusjon i selskabets styre, leid ut til kinodrift. Mange var skeptiske til dette nye mediet, men ble overrasket over filmenes kvalitet. Utleien ga gode inntekter til Arendals Dramatiske Selskab, som etter kontrakten var sikret et visst antall egne spillekvelder i året. Pengene ble bl.a. brukt til nye benker, belysning og maskineri.

Mange kjente norske skuespillere og artister sto på Comediehusets scene, bl.a. Ole Bull, Hauk Aabel, Per Aabel, Marie Hamsun og Jens Book-Jensen.  Selv om det var lite, fikk teateret mye skryt for sin helt spesielle sjarm og atmosfære.

En av selskabets siste forestillinger før 2.verdenskrig – og i Comediehuset i det hele tatt – var teaterets 125-årsjubileum i 1936. Få år senere startet krigen. Tyskerne rekvirerte huset og brukte det som lager for korn og poteter. Teateret var derfor svært ramponert ved krigens slutt og ble stående som et spøkelseshus i flere år.   

På et eller annet tidspunkt må kommunen ha overtatt bygget, for det var i kommunal eie da det i 1953 ble solgt til nedriving for 1.600 kroner til Odd Terjesen og Thor Henriksen fra Øyestad.

Sommeren 1953 ble det ærverdige gamle teateret revet, mens Agderposten var mest opptatt av det det bare var nok tømmer til et par våningshus og 30-40 lakter ved. Bevaringsidéene hadde ennå ikke slått rot.

Heldigvis hadde man åndsnærværelse nok til å dokumentere bygget grundig før rivingen startet. Under rivingen dukket det også opp endel gamle papirer som kunne belyse husets historie. Det kom videre fram at det var bygd på en flåte av kolossale tømmerstokker, som fortsatt var friske etter 2-300 år, til dels under vann.

En del interiør og en sjelden samling kulisser fra første halvdel av 1800-tallet, noen sågar fra 1790-årene, ble overtatt av daværende Aust-Agder-Muséet da Comediehuset ble revet. Pga. plassmangel ble kulissene etterhvert deponert i Halden. Der har de tatt godt vare på gamle Fredrikshald Teater fra 1838 og har også et eget kulissemagasin.  

Som erstatning for det tapte bygget ble det opprettet et fond som skulle gå til oppføring av nytt teater i Arendal. Planer kom og gikk de neste tiårene, men ingenting skjedde før Arendal kultur- og rådhus ble realisert i 2005, bl.a. med kr 350.000 fra dette fondet. Det var ca 1 promille av byggesummen…

Siste rest av fondet, kr 115.000, ble brukt da man i 2006 hentet hjem de to musene «Thalia» og «Melpomene» fra Halden. De ble restaurert og henger nå i Arendal kultur- og rådhus. Og der slutter foreløpig historien om Norges femte teater.

KILDER: 

Lyche, Lise: Norges Teaterhistorie, Tell Forlag AS, Oslo 1991

Nasjonalbiblioteket, ibsen.nb.no, 26.09.2016, http://ibsen.nb.no/id/7256

Saaradiv.com, 23.06.2022, https://saaradiv.com/lokalhistorie/comediehuset/