Ruffen

Dette var en form for Sort teater hvor figurspillerne var kledd i sorte drakter og scenen var dekket med sort stoff.

Sceneografen Thore Hansen skriver følgende i boken med samme tittel: "Hva skjer med folks fantasi når ord, bilder og musikk går sammen om en historie? Er det noe igjen som folks fantasi kan leke med? Eller blir det hele noe ferdigtygget som man bare kan svelge og - ferdig med det?

Med andre ord, har jeg liten lyst til å overføre bokens bilder på scenen. Hva om jeg kutter ut alt som het dekorasjon og lot bare dukkene være i stedet? Regissøren Barthold Halle var ikke uenig. Det å kle scene og ramper i svart kunne gi spennende muligheter. Det at vi ikke definerte hvor aktørene befant seg, men overlot det til fantasien, var også en fordel rent teknisk. Ruffen & co., oppholder seg jo både under og over vann i samme scene. 

Et svarkledd rom med svarte dukkeførere gav muligheten til å bevege seg foran og bak rampen. Dukkene kunne være høyt og lavt og ved hjelp av lys kunne de dukke ned på havets bunn." (1986:81-82).

Ruffen ble spilt av Ragnhild Wang.

Bestemor er den andre figuren som er registrert under denne produksjonen. 

Kilder:

Bringsværd, Tor Åge (1986): Ruffen og den flyvende hollender, Gyldendal.

""Ruffen" på Oslo Nye Dukketeater", Ånd i hanske, Nr. 2 - 1985.

Giver:

Oslo Nye Teater.

Kari Noreger, transportert 12.5. 2020.

Hode til sjøormen Ruffen var formet i skumgummi og hult ut innvendig for å få plass til figurspillerens hånd. Den fremre delen av kroppen var også laget av  skumgummi, mens den bakre delten var av et mindre kompakt materiale, en type vatt / polstring. Både hodet og resten av kroppen var trukket med elastisk bomullstekstil. Deler av ansiktet og kroppen til Ruffen var dekorert med et sirkelmønster i ulike former og størrelser. Sirklene var malt direkte på stoffet. Den tredimensjonale Ruffen var dekorert med samme sirkemønster som illustrasjonene i boken. De var utført av scenograf og illustratør Thore Hansen. Ruffen hadde store, troskyldige og tillitsfulle øyne. En rufsete hårmanke var plassert på hodet til figuren og to finner var festet til kroppen, nær hodet. 

Figurmaker har gitt informasjon om figuren.

Ruffen var en håndfigur med stenger og flere supplerende konstruksjoner. Først og fremst var hodet hult ut slik at figurspillerens hånd hadde plass inne i hodet. Innvendig hadde hodet et håndtak å holde i for figurspilleren og med mulighet for hånden til også å kunne bevege deler av skumgummiansiktet. Hodet og kroppen var sydd sammen med unntak av en liten åpning i halsen for figurspilleren til å føre inn hånden i hodet. Det var festet en førerstang i hver av finnene til figuren. Den bakre delen eller halepartiet hadde en stang / førepinne å holde i for å kunne spille med den i en horisontal posisjon, men også for å kunne spille med halen. 

Figurmakeren har gitt god informasjon om Ruffens konstruksjon. 

Helge Andersen skriver følgende om produksjonen i Ånd i hanske: "Forestillingen er vakker, har apell, har en hjertevarm historie om mot og kjærlighet som løser et i utgangspunktet uløselig problem. Det er to sider ved denne forestillingen som slår meg. Det er andre gangen på rad at teatret satser på å dramatisere en populær historie med kjente figurer i hovedrollene. Sist var det Ole Brumm. Denne ene siden av dette er hvilke konsekvenser det har for teatrets videre utvikling, det andre er den vanskelige manussituasjonen dette synes å avdekke. (...) Teatret synes å mangle de originale manuskript. Det er noe teatret generelt og kanskje barneteatret spesielt strir med. Det er fristende å ty til en billedboks allerede etablerte visuelle verden. (...) Dette kan føre til at teatrets stil sementeres og at forventningen til dette dukketeatret og dukketeatret som sådan, befestes."

Andersen avslutter artikkelen med at teatrets publikum ønsker seg historier med genuint uttrykk gjennom dukker, scenografi og bevegelser. (1985:14-15).