Espen Askeladd

Wang og Helgesen skriver: "I 1977 kom Peder Cappelen med sin siste eventyrdramatisering, "Tre ønsker", og både bendukker og hanskedukker ble forlatt til fordel for mer dristige uttrykk. (...) Dukkespillerne opptrådte nå for første gang synlige for publikum i sorte drakter og med masker i såkalt fritt spill. Dukkene var betydelig større enn hanskedukkene, og spilleformen gjorde det mulig å bevege seg fritt i rommet. Den noe ensidige to-dimensjonale spillestilen som kjennetegner titteskapet var borte. (2000:303).

Espen Askeladd ble spilt av Åsmund Huser. På fotoet vises han sammen med Prinsessen. 

Kilder: Oslo Nye Teater. Wang, Ragnhild og Vibeke Helgesen (2000): den magiske hånd - dukkespill og figurspill gjennom tidene, pax, Oslo.  

Giver: Knut Wiulsrød.

Importert  28.04.2020. 

Espen Askeladd ble konstruert som en marott som betyr at hodet er festet på en trestang som figurspilleren holder i. Kroppen er laget av stoff med vidde slik at spillerens andre arm delvis kan skjules inne i drakten for å kunne bruke figurspillerens hånd som figurens hånd. Askeladdens  hode ble høyst sannsynlig laget av isopor og trukket med tynn trikot. Nesen er fremskutt og øynene er tydelig markerte med sorte pupiller sannsynligvis av glass. Askeladden hadde hår av filt og en hatt på hodet. Linningen på drakten er av strie og kragen er høy. Dette er alt hva fotoet viser og vurderingen er gjort på bakgrunn av fotoet. 

Vurdering er gjort på bakgrunn av foto.

En marott har en hånd/arm å spille med som er figurspillerens fysisk hånd. Den stikker som oftest ut av en åpning i kostymet som skjuler spillerens arm. Hodet til figuren er festet på en trestokk som figurspilleren holder i. Ofte er det mulig å kunne veksle mellom hvilke hånd som holder hodet til figuren og hvilken som spiller figurens hånd. Veksling gir inntrykk av at figuren har et mer variert bevegelsesmønster. Fordelen ved marotten er at den kan utformes større rent fysisk og er dermed mer synlige for tilskuerne. Den kan også gjøre presise bevegelser som å ta og gripe, hvilket gir figuren langt større bevegelighet og uttrykk. 

Vurderingen er gjort på bakgrunn av foto.

Wang og Helgesen fortsetter: Dagbladets Erik Pierstorff var nå blitt en fast anmelder av dukketeatrets forestillinger. Men på tross av vellykede sekvenser med sort teater der hele scenerommet ble fylt med lekkerbiskner, kritiserte han instruktøren for ikke å vite hva hun ville med de nye dukketypene. (2000:303-304).