Høne Pøne

Wang og Helgesen skriver: "Temporal hadde brakt med seg en ny teknikk i den sjarmerende anda i Festen på taket. Den ble brakt videre i Høna som måtte..., der fjærkreene fikk tilsvarende trippende, uttrykksfulle føtter og karikert språk på deres irrasjonelle, men målbevisste vandring mot Dovrefjell. Særlig Høna som Kjersti Germenten selv spilte med desperat energi og overveldende humor, slo an." (2000:303).

På fotoet ser vi Hane Pane saammen med Høne Pøne. I tillegg er Reven registrert under denne produksjonen. 

Produksjonen ble gjenopptatt i 1978.

Kilder: Oslo Nye Teater. Wang, Ragnhild og Vibeke Helgesen (2000): Den magiske hånd - dukkespill og figurspill gjennom tidene, Pax, Oslo.  

Oslo Nye Teater. Program fra forestillingen. 

Giver: Knut Wiulsrød. Importert 24.05.2020. 

Det ytre synlige materialet som ble brukt til Høne Pøne var elastisk bomullsfrotté. Hodet, kroppen, stjerten, vingene, 'fjærkransen' rundt halsen m.m. ble laget av dette materialet. Bein og føtter var trolig også av samme materiale, men tynt hanskeskinn kan også ha vært et alternativt materiale. Kroppen og hodet til figuren ble sannsynligvis formet i skumgummi. Føttene til figuren ble polstret og under føttene var det små lommer tilpasset figurspillerens fingre.

Høne Pøne var ingen vanlig stangfigur med bevegelser lagt til armene. Denne figuren ble formet i skumgummi og ble spilt ved hjelp av en tynn jernstang som gikk gjennom kroppen og hodet til figuren. Stangens forlengelse var figurspillerens grep om den. Med den andre hånden kunne figurspilleren spille med føttene til figuren. 

I programmet til forestillingen skriver forfatter Peder W. Cappelen følgende: "Formen i dukketeatret åpner for en stor frihet og en frodighet, veksling mellom lyriske og dramatiske partier. Man kan hoppe fra det stille og poetiske til det burleske og groteske, for så gjennom endring i tempo å gli over til det patetiske og høytidelige. Ved denne formen er det noe dypt teatralt, i den skapende mening av ordet. Jeg har også ofte kjent, at det ligger en dobbelthet i selve uttrykket, som fasinerer både barn og voksne." Oslo Nye Dukketeatret: Høna som måtte..., program (1976).  

I 1975 ble Kari Sundby kunstnerisk leder for figurteatret ved Oslo Nye Teater. I et intervju har Kjersti Germenten uttalt følgende: "Da Kari Sundby kom til Dukketeatret var det nettopp hennes kvalitetssans og de grunnleggende teaterdisiplinene hun kjente, som den uerfarne staben hadde behov for. Hun kunne formidle innlevelse i situasjonene, tolkning av figurene og psykologisk motivering for handlingene i scenen. Om retningen var riktig for å utvikle dukketeatrets egenart, er et åpent spørsmål." (Wang, R. og Helgesen. V.: 2000: 302-303).