Fjellmusa

Hjemmusa og Fjellmusa var en enakter som ble framført sammen med Mannen som skulle stelle heime under tittelen To eventyr. "Det første året ble det over ett hundre forestillinger. Med gjenopptagelser noen år senere kom tallet opp i tre hundre. Populariteten brakte forestillingen til den internasjonale festivalen i Charleville, der den ble behørig lagt merke til: 'Nordmennene forførte sitt publikum', sto det i fransk presse. Barna jublet begeistret 'l'amour' da to filthjerter skiftet plass mellom strikkemusene. Sjelden har følelsene vært mer oppriktig og hengivent spilt av to tøydyr." (Wang og Helgesen 2000:298).

Fjellmusa var fra enkle kår og knyttet til naturen. Dessuten var han vilt forelsket i Hjemmusa. Fjellmusa ble spilt av Kjell Smidsrød og senere overtatt av Knut Wiulsrød. 

Sceneweb viser til den andre teaterfiguren som er registrert under produksjonen, Hjemmusa. 

KILDER:

Hlavaty, Karel (1970): Dukketeater. Hånddukker - bygging, dekorering, spill. J.W. Cappelens Forlag, Oslo. 

Stiftelsen Modum Blaafarveværk (2006): Dukketeater underveis. Familien Mykle og Norsk dukketeater. En bokutgivelse i forbindelse med utstillingen. 

Wang, Ragnhild og Vibeke Helgesen (2000): Den magiske hånd - dukkespill og figurteater gjennom tidene. Pax forlag, Oslo.

Giver: Oslo Nye Teater. Knut Wiulsrød.

Transportert 27.04.2020.

Fjellmusa var en tradisjonell hanskefigur. Hodet ble skåret ut i isopor og formet med en lang snute. Isoporhodet ble forsterket med bomullsgas og lim. Øynene var sorte halvkuler i tre og ørene var store og runde. På innsiden av ørene hadde Fjellmusa et hvitt felt av filt. Fjellmusa var en hannmus med et rutete tørkle rundt halsen. Figurens hode, kropp og poter var ikledd en heldekkende heklet eller strikket 'drakt' som var godt stykke håndarbeid. Potene var forlenget ved hjelp av polstring. Ifølge en kilde var Fjellmusa grønn og hadde en slitt sekk på ryggen. Den hadde også en lang hale. 

Beskrivelsen er gjort på bakgrunn av foto. 

De første to tiårene i etterkrigstiden ble det hovedsakelig spilt med hanskefigurer på norske profesjonelle figurteaterscener. Fjellmusa var intet unntak. Denne produksjonen var en av Karel Hlavatys tidlige scenografioppgaver ved Oslo Nye Teater. Gjennom sin bok Dukketeater. Hånddukker - bygging, dekorering, spill (1970), skulle Hlavaty komme til å styrke hanskefigurens posisjon innen norsk figurteater. Fjellmusa ble konstruert etter beste Hlavaty-oppskrift. 

Hlavatys lærebok henvendte seg til alle interesserte, både amatører og profesjonelle. Blant annet ble håndstillinger (for figurspilleren), underdrakt, overdrakt og materialer for hanskefiguren grundig behandlet og illustrert i boken.

Arne Mykle, sønn av Agnar Mykle, ble leder av figurteatret på Oslo Nye Teater fra og med våren 1969. Han organiserte et aspirantkurs på fire måneder, hvor ti personer deltok. I denne gruppen var det flere som i mange år framover skulle sette sitt preg på figurteatret både ved Oslo Nye Teater og på andre norske scener. Våren 1970 trakk Arne Mykle seg som leder av figurteatret på Oslo Nye Teater og han uttalte følgende:

"Oppsigelsen var verdens mest anonyme oppsigelse. Vi spaserte ut bakveien." (Stiftelsen Modum Blaafarveværk, 2006:89). 

I 1970 besto figurteatret ved Oslo Nye Teater av en ny generasjon figurspillere. De ble først engasjert på frilanskontrakter, men fikk etter hvert fast ansettelse. De var unge og entusiastiske, men hadde liten erfaring med figurteater. Den skulle de tilegne seg gjennom praksis på teatret.