Gulliver

Julian Strøm spilte rollen som Gulliver. Han var en meget erfaren skuespiller og genuint opptatt av figurteater. I 1953 ble han leder for figurteatret ved Folketeatret og ansatt ved Oslo Nye Teater i 1959, da Folketeatret måtte oppgi driften for å bli slått sammen med Det Nye Teater. De to tidligere teatrene ble til Oslo Nye Teater. I 1966 flyttet dukketeatret inn i egne lokaler på Bymuseet på Frogner hvor de ble værende til vårsesongen 1968. En arbeidskonflikt resulterte i at figurspillerne måtte forlate jobbene sine, fordi teatersjef Toralv Maurstad ikke ville gi figurspillerne retten til skuespillerkontrakter (A. Helgesen 2003:356-359).

Et av fotoene fra denne produksjonen viser Birgit Strøm i samhandling med to figurer. Hun hadde flere roller i denne produksjonen, men det er ikke kjent hvilke. 

Kilder:

Anne M. Helgesen: Animasjonen-Figurteatrets velsignelse og forbannelse. Norsk Figurteaterhistorie.Dr. Art-avhandling i teatervitenskap, 2003, UiO. 

Encyclopédie Mondiale des Arts de la Marionette, UNIMA, édition L'entretemps, 2009. 

Giver: Oslo Nye Teater.

Transportert 24.03.2020.

Det var enkle hanskefigurer som ble avbildet på fotoene. De tre runde kulehodene var trolig av et syntetisk materiale og assosieres med isoporkuler som kan kjøpes i hobbyforretninger. De kan være trukket med tynn elastisk bomull eller det ble malt direkte på hodene. Draktene ble sydd i et lett bomullsstoff og hendene, som ser ut som votter uten tommler, ble forlenget for at hendene skulle få større og tydeligere gester. Håret var av filt, øynene svakt uthevede trekuler og nesene var tydelig markerte.  

I denne produksjonen var skuespillerne synlige, i betydningen ikke skjult bak en skjerm eller de alternerte mellom å være skjult og synlig, avhengig av dramatisk kontekst. Under det synlige spillet var det en direkte interaksjon mellom figur(er) og skue-/figurspiller(e). 

Teaterfigurene var enkle i konstruksjon, en prototyp på en hanskefigur. Derimot var det "åpne" samspillet mellom figur og skuespiller i datiden en ny og lite utprøvet scenisk praksis, spesielt her i Norge. Den tsjekkiske forfatteren Josef Pehr hadde sannsynligvis tatt med seg konseptet fra sitt hjemland (teaterstykket og teaterfigurer). Ifølge en kilde skal han også hatt regien på produksjonen (Helgesen, Anne M. 2003:356). 

I tillegg til det "åpne" samspillet mellom skuespiller og figurer ser vi også av fotoene at det er en spilleskjerm som kan skjule figurspilleren/ne. Den nye sceniske praksis med skuespilleren/figurspilleren i samspill med figuren(e) skulle sprenge det tradisjonelle titteskapet som igjen skulle innebære en frigjøring av figurspilleren og figurteatret. 1960-tallet var en brytningstid for figurteater i mange land hvorav Tsjekkia (Tsjekkoslovakia) var et foregangsland.

Josef Pehr (1910-1986) var utdannet skuespiller ved Konservatoret for Scenekunst i 1942 i Praha. Etter krigen ble han ansatt som skuespiller ved Nasjonalteatret i Praha, men også teaterfigurene ble en del av hans kreative arbeid og repertoar. Ved Nasjonalteatrets eksperimentelle studio satte han opp flere figurteaterproduksjoner hvor tilnærmingen var en blanding mellom folkelige tradisjoner og moderne fornyelse. Han ble kjent for sine soloproduksjoner med de to populære teaterfigurene Doggy og Pepícek (lille-Per), hvor han presenterte enkle situasjoner hvor barna kunne kjenne seg igjen og hvor de lett kunne skape relasjoner til de voksne. Ved sin humor og sans for improvisasjon ble Pehr svært populær. På 1950-tallet eksperimenterte han med relasjonen skuespiller og teaterfigur, og skulle således foregripe den kommende teaterrevolusjon. Han var forfatter av en rekke teaterstykker for figurteater, deriblant Gulliver i dukkeland. (Encyclopédie Mondiale des Arts de la Marionette, 2009:536)