Mikko Matti

"Samegutten Mikko Matti bor langt inne på Finnmarksvidda, og gjeter alle reinsdyrene for faren sin. Ulven og reven planlegger et gangsterkupp og vil stjele hele hjorden. Dette hører kråka og sender to harepuser til Mikko Matti. Det blir et spennende kappløp over vidda. Mikko Matti har flere faste hjelpere, først og fremst hunden Sampo, men også Ane og Pelle (som lager verdens beste pannekakerøre), den vise fru Ugla og ikke færre enn tusen harepuser." (Wang, R. og Helgesen, V. 2000: 198).

Birgit Strøm spilte samegutten Mikko Matti. Hun utviklet seg raskt til å bli en dyktig figurspiller, både gjennom rytmen i figuren og hennes troverdige barnestemme. "Hun ble rost for sin evne til å håndtere de ivrige skarene av barn som gjerne ville snakke med dukkene på scenen. Dialogen mellom scenen og sal var den gang det beste tegn på at barna trivdes i salen." (Wang, R. og Helgesen, V., 2000: 196).

"Mikko Matti og vennene hans var en 100% norsk produksjon fra et meget spesielt og lite kjent miljø, men som også hadde stor betydning for dukketeatrets utbredelse og stilling i Nord-Norge. En gruppe elever ved Karasjok Ungdomsskole satte opp denne forestillingen på samisk under ledelse av Birgit Strøm, og sammen med skolestyrer Trygve Madsen dro de på trune i Nord-Norge, Nord-Sverige og Nord-Finland, med telt på riktig samemanér."

(Helgesen, Vibeke, 1974: 44). Denne turneen fikk støtte av Riksteatret i Norge og Sverige.

Vi viser et foto fra trunéen i Nord-Norge  datert 1967.

I et intervju med Aftenposten/Morgenutgaven 25. juli 1967 uttaler Birgit Strøm følgende: "Jeg reiste til Karasjok med en slags turistviden om samene. Jeg visste ikke hvilken nasjonal skatt vi har i deres levende tradisjoner, som for normenn flest virker fremmedartet. De kan bli en rik motivkrets for fremtidig teaterkunst. (...) Vi har altså vært med på et pioneérarbeide på to felter: Vi har laget det første samiske teater, og laget det i dukketeaterform. "Mikko-Matti" er forhåpentligvis en fin begynnelse. Stoffet er hentet fra samiske livsforhold, og dukketeater er en god presentasjonsform for den nye teatergjengen. Vi håper vi har lagt grunn for en videre interesse for teater - og dermed hjulpet samene i deres arbeide for å utvikle sine tradisjoner og sin egenart, sier Birgit Strøm."

Vi viser til de andre teaterfigurene som er registrert fra denne produksjonen. Disse er Harepusene, Reven og Ulven.

Kilder: Riksteatret. Dukketeater i Norden (1974), Helgesen, Vibeke: Dukketeater i Norge, Naper Boktrykkeri, Kragerø. 

Helgesen, Anne M.: Animasjonen-Figurteatrets velsignelse og forbannelse. Norsk Figurteaterhistorie. Dr. Art.-avhandling i teatervitenskap, 2003, UiO. 

Wang, Ragnhild og Helgesen, Vibeke (2000): Den magiske hånd - dukkespill og figurteater gjennom tidene. Pax forlag, Oslo. 

Giver: Oslo Nye Teater.

Transportert 02.04.2020.

Willie Nordrå laget teaterfigurene til produksjonen Mikko Matti og vennene hans på Folketeatret i 1954. Ifølge Birgit Strøm laget Willie Nordrå sjarmerende figurer som var gode å spille med. (Helgesen. Anne M., 2003:340).

Vi antar at Nordrås scenografi og teaterfigurer ble brukt til gjenopptakelsen i 1966 ved Oslo Nye Dukketeatret.

En kan ikke utelukke en viss fransk inspirasjon på teaterfigurene til Nordrå gjennom tidligere figurer laget av scenograf og figurmaker Jane Mykle. Hun samarbeidet med Agnar Mykle i det første året på Folketeatret (1952-1953). Jane Mykle var inspirert av den franske figurspilleren og modernisten Marcel Temporal (1881-1964).

Hodet til en hanskefigur laget av Jane Mykle vil være støpt på en form av leire. Det antas at hodet til Mikko Matti ble laget på denne måten. Det støpte, hule hodet ble limt sammen, sparklet, pusset og malt. Underdrakten ble tilpasset figurspillerens hånd og sydd i et mykt bomullsmateriale. Overdrakten gav karakter til figuren, men den måtte også dimensjoneres i forhold til figurspillerens hånd. 

Konstruksjonen til en hanskefigur må først og fremst være "skreddersydd", dvs. tilpasset figurspillerens hånd, som er figurspillerens instrument. 

Den franske prototypen har en underdrakt og en overdrakt, helst laget av så lette og bevegelige materialer som mulig, til stor hjelp for figurspilleren. Det krever både styrke og smidighet, rytmisk sans og lekenhet for å få uttrykk i en hanskefigur. Her handler det om små marginer som gir utslag; en lillefinger og en tommelfingers bevegelser er høyst begrenset. Presisjon er helt avgjørende for at publikum skal kunne forstå hva figuren kommuniserer. Ikke la deg lure av at figuren er liten og "lett", den er teknisk og fysisk krevende å spille. 

Denne produksjonen vant andrepris ved Den internasjonale dukketeaterfestivalen i Bucuresti i 1960, arrangert av UNIMA (Union Internationale de la Marionette). Primus motor bak denne festivalen var teatersjef og regissør Margareta Niculescu.  

Populariteten til denne produksjonen var stor. En av kildene skriver (Wang, R. og Helgesen, V.) at den på et tidspunkt var "landets mest spilte norske teaterforestilling, med over tusen fremføringer." (2000:198). Her mangler det imidlertid belegg for dette antallet.

Figurteater-ensemblet samarbeidet også nært med skolene og Oslo Kommunes teaterutvalg anbefalte Mikko Matti og vennene hans på det varmeste. Det gjorde også Barnehagelærerinnenes organisasjon ved Else Wildhagen. (...) Birgit Strøm fikk lærerstanden med seg. For eksempel skrev overlærer Bernhard Stokke, som var formann i Oslo Skolestyres teaterutvalg, et brev til Oslo-skolene:

"Nei, la de små få være med Mikko Matti og fange ulven og finne igjen reinsdyra (...). Barna går helt opp i spillet. De tramper med føttene og roper og tar parti mot skurken i menneske- eller dyreskikkelser. Spør dem etter ukers eller års forløp. De husker alt så tydelig. (...) Det er velgjørende å erfare at det finnes et slikt ypperlig underholdningsmiddel som kan fengsle barna i den grad og more dem på en sunn måte, samtidig som gode moralske grunnsetninger blir illustrert." [Helgesen, Anne M., Brev fra Stokke 1958, 2003: 345).