Klatremus

Dyrene i Hakkebakkeskogen var figurteatrets første produksjon på Oslo Nye Teater. Den ble satt opp på teatrets hovedscene hvor scenegulvet "ble senket slik at de seks spillerne nesten ble skjult av scenerampen, en lav skjerm dekket hodene deres, dermed spilte figurene i omtrent samme høyde som meneskelige skuespillere ville ha gjort. Det ble ikke spart hverken på figurer eller kulisser. (...) Birgit Strøm hadde de viktigste rollene. I rollen som Klatremus og Bakergutten ble hennes evne til differensiert stemmekarakteristikk lagt merke til." (Helgesen, Anne M. 2003:351).

Vi viser til de andre teaterfigurene i produksjonen som er registrert. Disse er Morten Skogmus, Reven og baker Harepus. 

KILDER:

Helgesen, Anne M.: Animasjonen - Figurteatrets velsignelse og forbannelse. Norsk Figurteaterhistorie. Dr. Art-avhandling i teatervitenskap, 2003, UiO. 

Wang, Ragnhild og Vibeke Helgesen: Den magiske hånd. Dukkespill og figurteater gjennom tidene. Pax forlag, Oslo 2000.

Giver: Oslo Nye Teater.

Transportert 13.03.2020.

Hodet til Klatremus ble formet i leire og deretter støpt direkte på leirformen med avispapir eller bomullsgas og lim. En underdrakt av mykt bomullsstoff tilpasset figurspillerens hånd ble festet til figurens hals. Underdrakten gav god kontroll av teaterfiguren under spill. Overdrakt eller kostymet ble formet i samsvar med teaterfigurens karakter, her hadde Klatremus en overdel og en 'bukse', pluss en liten hatt på holdet. (En 'bukse' for en hanskefigur er vanligvis et tilpasset skjørt som figurspillerens kan tre hånden inn i - som en hanske). 

Tekstiler som brukes til hanskefigurer må være myke og elastiske, ikke tunge, det er viktig for figurens bevegelighet og spillbarhet. 

Hanskefiguren Klatremus var bygget ut "med skumgummiforinger og forlengede mansjetter for armene, slik at de var større enn tradisjonelle hanskefigurer" (Anne Helgesen: 2003:351). Det er trolig at mønsteret til disse figurene, som i tidligere produksjoner med hanskefigurer på Folketeatret, bygget på tsjekkisk tradisjon. Mønsteret ble brakt til Norge av Birgit Strøm etter hennes opphold i Praha i 1952-53. 

Et støpt hode er som regel lett fordi det er hult inni. De øvrige materialene, som i dette tilfellet var tekstiler, må også være lette og bevegelige. Det er tungt for figurspilleren å holde arm og hånd over hodet, ofte brukes begge armene. Da kan vekten på figuren ha stor betydning for spilleren.

På 1950-tallet var det viktig at figurspillerne var skjult og da måtte de strekke armene så høyt de kunne. Slik var scenepraksis dengang, men den ble gradvis endret utover 1960-tallet.

"Thorbjørn var allerede godt kjent som oppleser fra Barnetimen i radio. I Karius og Baktus, som var blitt lansert i 1949, og med Dyrene i Hakkebakkeskogen fra 1953, hadde han vist sin evne til å vinne barnas fortrolighet. (...) Barnetimen for de minste var en ting, Dukketeaterscenen brakte så mye i tillegg. Det levende ved sceneoppførelse var annerledes og overveldende. De gode situasjonene i stykket egnet seg for hånddukkene og teatrets mange muligheter, og spillerne fikk morsomme roller å ta tak i. Egner var allerede fortrolig med gjentagelsens betydning og gjenkjennelsens glede, og likevel ga det noe til hans barnepublikum å se figurene sprell levende. På teatret kunne alle snakke med dyrene, gi kommentarer og råd. Man ble til og med oppfordret til å klappe i hendene etter hvert teppefall hvis man ville. (...) Pressen spådde familievandring til dukketeater-forestilling." (Wang og Helgesen, 2000:203).