Det blå folket

Det blå folket besto av fire personer; Fattige August med papegøyen Alfredo, spilt av Christine Stoesen. Kokken Sebastian, spilt av Stein Grønli og deksgutten Felix som ble spilt av Marianne Edvardsen. Matrosen Theodor ble spilt av Anne Stray. 

"Luftens glade frosk" var luftskipet til Det blå folket. Her viser vi en skisse av skipet.

Knut Alfsen er avbildet med teaterfiguren Felix på et av fotoene.  

De andre teaterfigurene som er registrert under denne produksjonen er Borgere.

Kilder: Riksteatrets arkiv. Mona Wiigs private arkiv. Omtale i Arbeiderbladet.

Giver: Riksteatret. Mona Wiig.

Transportert 11.11. 2019.

Det blå folket besto av Fattige Augusta, papegøyen Alfredo, kokken Sebastian, dekksgutten Felix og matrosen Theodor. Alle teaterfigurene var marotter og konstruert på sammen måte med hoder i isopor som ble forsterket med bomullsgas og lim. Formene på hodene var forskjellige, men de hadde alle kraftige neser av tre. Håret var av hamp, med individuelle  'frisyrer' og farger. Øyne og ansiktstrekk var malte. Draktene var sydd etter samme prinsipp, nærmest som en firkantet med åpning på begge sider (med plass til figurspillerens hånd). Kostymene var også forskjellige etter den funksjon figurene hadde. Augusta hadde mer feminine trekk og bekledning. Vi viser forøvrig til mer detaljert beskrivelse av Theodor. 

Augusta, Felix, Sebastian og Theodor var klassisk marotter hvor én av figurspillerens hender spilte teaterfigurens hånd. Den andre hånden til figurspilleren holdt håndtaket som var forlenget fra hodet og skjult inne i drakten til figuren. Denne konstruksjonen kan gi illusjon av at teaterfiguren har to hender å spille  med om figursplleren kan skifte grepet på figuren med høyre og venstre hånd. En annen fordel med denne konstruksjonen er at figuren kan gripe gjenstander og bruke disse under spill. Kroppen kunne dreie rundt sin egen akse og hode og kroppen kunne beveges uavhengig av hverandre. 

Arbeiderbladet skriver: (...) Knut Alfsen flettet forestillingen elegant sammen, og visst merket vi oss at Tine Stoesens fattige Augusta var skipper om bord. Ellers sto Anne Strays karamelldirketør sentralt. Voluminøs både av stemme og gestalt, gjorde hun unektelig inntrykk.

Det ble et teater med idé og moral og blandingen av dukker og lys levende skuespillere er slett ikke ueffenn. Men en savnet kontakten mellom scene og sal. Den dialogen som gjerne øremerker klassisk dukketeater, ble det ikke noe av. I hvert fall ikke på Ullevål skole, hvor før-premièren fant sted." (Anmelder Unn Rastad, 6. september, 1983).