Kjøpmannen

Det er ikke uvanlig å lage dubletter av en og samme karakter. Det betyr at figuren lages i ulike konstuksjoner for å få et større uttrykk. Enhver teaterfigur har sine begensninger og da kommer dublettene, en, to eller flere inn som et alternativ. Hanskefiguren var en løsning for at Kjøpmannen kunne gestalte  karakteren i ulike scener og arrangementer.

Hanskefiguren var konstruert som en klassisk hanskefigur. Istedenfor bukser hadde han en vid drakt som kunne trekkes over hånden til figurspilleren. 

For marionettes har førertrådenes egenskaper betydning. Christiania Teater brukte silketråder som ble bestilt fra England, de fantes dengang ikke i Norge. Det ble fortalt at de ble brukt av kirurger? De viktige egenskapene disse trådene hadde var at de var tynne og lite synlige for publikum, de reflekterte ikke lyset, de var gode å gripe i for spilleren, dessuten var de sterke. Gruppen tok vare på hver stump av denne kvalitetstråden.  

Vi visert til de andre teaterfigurene som medvirket i denne produksjonen. De som er registrert i denne databasen er: Christiania, Hans Christian, Prinsessen på erten og Prinsen.

Kilde: Mona Wiigs private arkiv.

Giver: Mona Wiig.

Transportert 16.2. 2020. 

Det var to varianter av Kjøpmannen, en marionett.

Marionetten var en klassisk trådmarionett. Hodet var skåret ut i isopor og forsterket med flere lag av tekstilgas og trelim. Deretter ble ansiktet sparklet og pusset og malt. Torso og hofteparti var i tre, det var også armer og hender, bein og sko.

Kjøpmannen var kledd i gule linbukser og vest med en lang burgunderrød silkekappe over. En grønn chiffongsløyfe var knyttet rundt halsen og skoene var malt i samme farge. Håret var laget av tynne skinnremser som rakk ham til kinnene. 

Hodet og håret til hanskefiguren var laget av samme materiale som marionetten. Hendene var i tre og klærne/drakten av samme materiale som marionetten. Begge figurene var identiske - så langt det var mulig med to ulike konstruksjoner. 

Kjøpmannen som trådmarionett hadde ledd mellom hode og hals, i skulder-, albue- og håndledd. Videre var det ledd mellom hofteparti og lår, i knær og ankler. Torso og hofteparti var begge i tre og de var bundet sammen med et bredt stykke lær. Marionetten hadde god bevegelighet i midjen.

I leddene ble det festet styringstråder på følgende steder; to på hver side av hodet (bæretråder), en tråd på nesa og to i bakhodet og en nederst i ryggen. Det var to tråder i hver av armene (overarmer og hender) og to tråder i hvert ben (lårene og skoene).   

Festepunktene for trådene på føringskorset må skje etter bestemte prinsipper. Lengen på trådene og hvor stramme eller slakke de skal være, står i forhold til hverandre. Hoderådene bærer vekten på marionetten og derfor må de være stramme. Skal marionetten kunne bøye seg må den ha en tråd nederst i ryggen eller i rumpa. Den må være passe slakk. Når marionetten bøyer seg er det denne tråden som bærer kroppsvekten. Vekt, balanse og parallellitet er grunnleggende prinsipper for konstruksjon og spill med marionetter. Så kommer alt det 'andre' i tillegg. 

Teaterkritiker Magnhild Aalen skriver om Christiania teater: "I Hans Christian og hans Christiania" hadde man på en artig måte flettet sammen tre motiver. Mona Wiig utnyttet i sin regi det enkle, men artige scenebildet på en variert måte. Først fikk selveste H. C. Andersen komme inn som en stor, noe trist marionett og fortelle om eventyrets mening. Så viste seg hans diktede skikkelser. Først den elengante, rike kjøpmannen som ville ut og reise, og som Hans Christian fant på kunne sitte i en "flyvende kuffert", langt før flyene var  oppfunnet. Barna moret seg veldig over kjøpmannens strev med å åpne og lukke denne kufferten som brakte ham til Tyrkia".(Vårt Land, 6.10. 1986).