Katten

Katten ble spilt av Christine Stoesen. I juni 1979 fullførte hun den tre-årige elevskolen for figurspillere ved Riksteatret. Parallelt med undervisning medvirket Stoesen og de andre elevene i oppsetninger på Riksteatret. Disse var Østenfor sol og vestenfor måne (1976), Tor med hammern (1978) og Peer Gynt (1978).

Marionette var og er lite kjent og utbredt i Norge. Det var derfor ønskelig og nødvendig å hente kompetanse på marionetter fra et teater med erfaring.  Fra starten av Riksteatret dukketeater i 1976 var Tandarica Teater i Bucuresti (Romania) en viktig fødselshjelper. Kontakten med Tandarica var godt etablert gjennom Mona Wiigs studieopphold ved teatret (1971-1972). 

Tureen startet med forestilling på Storslett samfunnshus i Nordreisa 12.3.1980 og siste spilledag var den 7.3. på Værøy sentralskole. (GuGr/BTv-14/4-1980).  

Vi viser til de andre teaterfigurene i produksjonen Den store farveslukeren. De som er registrert i databasen er: Klovnen og to flyktninger. 

Kilder: Mona Wiigs private arkiv. Programmet til produksjonen, og anmeldelse i Nationen. 

Giver: Mona Wiig

Transportert 11.11. 2019.

Materialene som Katten ble laget av var isopor i hode og kropp, to bakbein var isolasjonsrør i plast, og to forbein/armer av skumgunmmi. De var formet som tynne pølser. Ytterst på for- og bakbeina hadde Katten runde poter som var forholdsvis store. Den fremre delen av den lange halen var av en bøyelig spiral og den bakre delen av halen var laget av skumgummi. Den var hul inni.

Over dette 'skjelettet' av høyst forskjellige materialer var bekledningen til Katten lette tekstiler som var sydd og dandert på ulike måter. Kroppen som nærmest hadde form av en kjegle var dekket av en 'kjole' i lyseblå sjatteringer. Kjolen var kort og under den hadde katten en 'bukse' med flere lag av rysjer som også dekket de korte bakbeina. Fargen på 'buksa' var gammelrosa. Forbeina eller armene hadde det samme stoffet som 'kjolen'. Halen som var ca. 55 cm lang og var en tryllehale. Den var dekket av lyseblå rysjer som var sydd på tett i tett langs hele halen.

Kattens hode var også dandert med flere remser av gammelrosa rysjer som var limt rundt hele hodet. Potene og ansiktet til Katten var malt rosa. Formen på hodet var ovalt (ca. 26 cm i bredde). Snuten var framhevet og øynene var store med blå pupiller. De var malt på ansiktet og på hvert av kinnene  var det malt en rosa ring i en dypere nyanse.

Hodet til Katten ble forsterket med bomullsgas og lim. Deretter ble det pusset og sparklet flere ganger. I hode var det festet/limt inn plugger i tre, en på hver side av hodet og en i halsen. Pluggene var festepunkter for Kattens  styringstråder. Kattens hodet og den kjegleformede kroppen var bundet sammen av en stiv og bøyelig spiral som var forholdsvis lang slik at Katten hadde stor bevegelighet i halsen. Kjeglekroppen ble delt i to (horisontalt) omtrent på midten. Det ble m. a. o. laget et ledd for å få større bevegelighet i kroppen. De to kroppsdelene ble bundet sammen igjen ved hjelp tykke nylontråder med passe avstand for bevegelighet. Bakbeina av plastrør ble tredd på en ståltråd som igjen var festet i et trestykke, limt fast neders i isoporkroppen.

Styringstrådene fra Katten til styringskorset var lange. I denne produksjonen sto marionettespillerne på en bro som var bygget i høyden og  over marionettene som på de tradisjonelle marionettescenen.    

I programmet til forestillingen skriver forfatteren Tor Åge Bringsvært følgende:

"For meg er det ikke noen vesensforskjell mellom det å skrive for barn og det å skrive for voksne. Enkelte bøker og skuespill kan det kanskje være vanskelig for barn å få det hele utbyttet av - på grunn av for liten referanse-bakgrunn, for få erfaringer. Men på samme måte kan andre bøker eller skuespill være vanskelig for voksne, fordi voksne ofte har en referansebakgrunn som har fått dem til å stivne i en fastlåst virkelighetsoppfatning. Målet for mitt vedkommende er å lage ting som både voksne og barn kan se eller lese. Det vil si: skape ting på flere plan - lik en kinesisk eske, og hvor det ikke er nødvendig å være med på alle underfundigheter for å sitte igjen med et rimelig utbytte."

Teaterkritiker Jo Ørjasæter skriver om ensemblet innsats som er uttrykksfullt utført, "ganske imponerende, for tråddukker kan de ikke ha mye erfaring med, de har vært sjeldne hos oss hittil." Han skriver også at "Mona Wiigs dukker er noe av det mest fremragende vi har sett av den slags her til lands." Nationen 13.3. 1980.