Gufse og Skrotolf

Tor Åge Bringsværd skrev blant annet dette i programmet:

"Odin var gudenes sjef - han var den mektigste av dem alle. Hos ham hentet de alltid råd når de var i virkelig nød. Han var klok, vakker og veldig sterk. Odin hadde mange sønner, og en av dem var Tor (Tor med hammer'n), som er en av hovedpersonene i stykket vårt. Nest etter Odin var Tor den mektigste guden. Han beskyttet menneskene mot alt som var farlig, og særlig mot de onde jotnene. Når 'Tor'-denen rullet over himmelen, var det Tor som kjørte med bukkene sine, trodde folk. En av ukedagene våre er oppkalt etter ham: 'Tors'dag."

Gufse ble spilt av Marianne Edvardsen og Skrotolf av Knut Alfsen. 

Sceneweb viser til de andre teaterfigurene som er registrert fra produksjonen Tor med hammer'n. Disse er Tor med hammer'n, Lille-Tor og Frøya.

Kilder: Riksteatret. Mona Wiigs private arkiv. Forestillingsprogram.

Giver: Mona Wiig.

Transportert 30.01.2020.

Hodene til teaterfigurene Gufse og Skrotolf ble skåret ut i isopor. Overflatene ble forsterket med flere lag av bomullsgas og trelim. Hodene ble sparklet og pusset, for til slutt å bli malt.

Nese og øyne, som gav en tydelig profil til ansiktene, var skåret ut i tre og limt inn i hvert av isoporhodene. Anskiktstrekkene ble til slutt malt på. En bred kant av skumgummi, trukket med tekstil, omkranset hvert av hodene. En topp laget av stritt hampegarn var festet på hvert av hodene til figurene. Kroppene besto av enkle tøystykker som var dekorert med remser og biter av metall festet til tekstilene. Begge tekstilkroppene var åpne på hver side, i skulderhøyde, slik at figurspillerne hadde plass til å spille med én hånd. En grovstrikket vante, med fire fingre, var figurens hånd og arm. Gufse var rustrød og Skrotolf var grønnlig i fargen. De var begge dekorert med metall og brunt garn av grov hamp.

Teaterfigurene var konstruert etter marott-prinsippet. I hodene ble det festet en rundstokk og lengden på rundstokken (den delen som stakk ut av hodet) var ca. 20-25 cm. Begge skulderpartiene var av tre med hull i midten som passet til hver av rundstokkene. En enkel festemekanisme holdt skuldrene i riktig høyde. Hodene og skuldrene til figurene kunne dreies både til høyre og venstre, og helt rundt, om det var ønskelig. Kroppen og hodet kunne beveges uvahengig av hverandre. 

Kroppene var to tekstilsekker med tre åpninger; en liten åpning for rundstokken med hode og større åpning på hver side av "skuldrene" med plass for figurspillerens hånd, vekselvis høyre eller venstre. Tekstilkroppene var åpne nederst for figurspillerens armer, for å spille hode og kropp og for å kunne spille hånd og underarm. Marotten gir figurspilleren og figuren mulighet til å bruke hånden og følgelig har den mange muligheter, først og fremst til å gripe gjenstander.