Lille-Tor

Erik Pierstorff i Dagbladet skrev blant annet dette i sin anmeldelse av Tor med hammer'n, 19. april 1978:

"Det er morsomt, og passe niftst. (...) Det brukes stavdukker, og noe av poenget (slik jeg ser det) er at man til å begynne med ser både dukkene og de som bærer dem og fører armene på dem - siden forsvinner de inn blant kulissene og vi ser bare dukkene. Et annet poeng er at forestillingen bruker en slags 'virkelig' Tor som et mellomledd mellom vår verden og den mytiske. Det vil si: Lille-Tor er dukke han også, men er samtidig barn som ikke vil legge seg, men så gjør han det og så drømmer han Trymskvida og (selvfølgelig!) deltar selv i drømmen."

Rollen som Lille-Tor ble spilt av Christine Stoesen.

Sceneweb viser til de andre teaterfigurene som er registrert fra produksjonen Tor med hammer'n. Disse er Tor med hammer'n, Frøya og Gufse og Skrotolf (de to sistnevnte er registrert sammen).

Kilder: Riksteatrets arkiv. Mona Wiigs private arkiv. Program for produksjonen. 

Anmeldelse i Aftenposten ved Svein Johs. Ottesen (17. april 1978). Anmeldelse i Dagbladet ved Erik Pierstorff (19. april 1978). Anmeldelse i Arbeiderbladet (17.4. 1978).

Giver: Riksteatret. Mona Wiigs private arkiv.

Transportert 21.01.2020. 

Hodet til Lille-Tor ble skåret ut i isopor, forsterket med flere lag av bomullsgas og trelim. Deretter ble det pusset med fint sandpapir, sparklet og malt i en lys grunnfarge. En føringsstang i tre/rundstokk var festet i hodet, med forlengelse til figurens brystparti. Håret var av tynne, tvinnede silketråder som beveget seg lett. De var gule. Kroppen besto av en blåstripete nattskjorte og pysjamasbukse. Nattskjorta ble festet på skulderpartiet hvor også armene var festet. Hendene var av tykt lær.

Konstruksjonen var en klassisk stangfigur med rundstokk festet i hodet på figuren og stang/pianotråd festet i hver av figurens hender, så de kunne beveges. Rundstokken var forlenget til figurens brystparti for at figurspilleren skulle ha et styrings-/spillegrep om figuren. Hodet og kroppen var konstruert slik at de kunne dreies uavhengig av hverandre.

Spilleteknikken med stangfigurer krever øvelse for å kunne koordinere hodet og kroppen med stangen fra hver hånd. Som med alle typer teaterfigurer må figurspillerens kropp gi impulsene slik at teaterfiguren blir en forlengelse av figurspillerens arm og kropp. Stangfigurene kan blant annet gjøre store og glidende bevegelser.

Arbeiderbladet skrev blant annet dette, 17. april 1978:

"Forestillingen må være midt i blinken for barn som holder på med våre gamle gudesagn. I stykket møter de guden Tor, som er like ergerlig over å ha forlagt hammeren Mjølner, som andre over å ha forlagt briller eller liknende. Instruktøren Mona Viig (SIC, riktig skrivemåte er Wiig, red. tilføyelse), som også har laget dukkene, har latt dem løpe omkring blant publikum, og dette gav fin kontakt med barna. Stykket er laget over Trymskvida, med en personlig vri at en liten gutt som heter Tor kjører sammen med den ekte Tor med hammer'n i en drøm og opplever det hele innenfra. Lille Tor og store Tor lurer Trym, jotnenes konge og får hjelp av en slu Loke som denne gangen er forholdsvis grei å ha med å gjøre."