Ravnen

Produksjonen Det blå pinnsvinet (Ariciul Albastru) var et resultat av Mona Wiigs stuideopphold ved Tandarica Teatret i Bucuresti (Romania) fra 1971-1972. Studie i design og realisering av teaterfigurer førte til produksjonen Det blå pinnsvinet på Tandarica Teatret med premiere i juni 1972. Wiigs veileder i design og utforming av teaterfigurer var Elisabeta G. Conovici og i regi (for figurteater) Margareta Niculescu.  

Den norske versjonen ble bearbeidet for ensemblet ved Oslo Nye Teater/ Dukketeatret. De fleste figurene var de sammen, men noen endringer ble gjort. Produksjonen ble laget med playback, dvs. at stemmene til karakterene  ble spilt inn på lydbånd. Dette var uvant for de unge tilskuerne og mottagelsen var blandet - blant pressen og publikum. Tradisjonen med playback var etablert ved Tandarica som spilte forestillinger i større teatersaler.  Kjell Roar Smidsrød spilte Ravnen.  

Se også  de andre teaterfigurene i oppsetningen Det blå pinnsvinet som er registrert i databasen. Disse er: Det blå pinnsvinet og Haremor. 

Kilder: Mona Wiigs private arkiv. Oslo Nye Teater. Utdrag av anmeldelse fra Dagbladet.

Giver: Mona Wiig.

Transportert 18. 11. 2019.

Hodet til Ravnen var laget av tre og hult ut for å lette på vekten. Den bakre del av hodet var malt sort, den fremre del med nebbet var malt i lys blå sjatteringer. Ravnen hadde små kuler til øyne. Rundt hodet, i feste ved stangen, hadde ravnen en fjærkrans som var laget av filt. De var formet i tunger som var stivet opp og struttet rundt halsen. En spiral var trukket over førerstange som vingen var festet til. Fra vingen hang det tunger av filt med en trekule i hver ende. 

Ravnen er en variant av en stangfigur. Hode hadde et stort nebb som kunne  åpnes og lukkes ved hjelp av en nylontråd og en spiral. Hode var festet til en lang stang (ca.120 cm) som var Ravnenes hals og kroppslengde. Ved hjelp av en spiral som er trukket over føringsstangen, kunne kroppen beveges opp og ned og dreies rundt stangen. Den største og viktigste beveglesen var vingen som var laget av en lang og bøyelig pianotråd som var festet til spiralen. Vingen ble styrt ved  en tykk pianotråd som var festet yttert på vingen.

Dagblandet skriver følgende: "Det som ikke innfrir i denne forestillingen er selve historien, viktig nok i og med at den forteller at vennskap ikke er noen selvfølgelighet, men den enkle fortellingen holder ikke til såpass lang forestilling. Derimot gjør dukker og spill det likevel til en liten opplevelse." Teaterkritiker Harrriet Eide, 24 el. 25.1. 1974.