Det blå pinnsvinet

Produksjonen Det blå pinnsvinet (Ariciul Albastru) var et resultat av Mona Wiigs stuideopphold ved Tandarica Teatret i Bucuresti (Romania) fra 1971-1972. Studie i design og realisering av teaterfigurer førte til produksjonen Det blå pinnsvinet med premiere i juni 1972. Wiigs veileder i design og utforming av teaterfigurer var Elisabeta G. Conovici og i regi Margareta Niculescu. 

Den norske versjonen ble bearbeidet for ensemblet ved Oslo Nye Teater/ Dukketeatret. De fleste figurene var de sammen, med noen endringer.  Produksjonen ble laget med playback, dvs. at stemmene til karakterene ble spilt inn på lydbånd. Dette var uvant for de unge tilskuerne og mottagelsen var blandet - blant pressen og publikum. Tradisjonen med playback var etablert ved Tandarica som spilte forestillinger i større teatersaler.  

Kjersti Germeten spilte Det blå pinnsvinet. 

Se også  de andre teaterfigurene i oppsetningen Det blå pinnsvinet som er registrert i databasen. Disse er: Ravnen og Haremor.

Kilder: Mona Wiigs private arkiv. Oslo Nye Teater. Utdag av anmeldelse fra Dagbladet. 

Giver: Mona Wiig.

Transportert 18.11. 2019.

Hode til Det blå pinnsvinet var skåret ut i tre og hult ut med plass  til figurspillerens hånd inne i hodet. Bakhodet var dekket med remser med filt som var formet i spisser. Ansiktet var malt og den lange snuten var laget av skumgummi, som var trukket med stoff. Ytterst på snuten var det en sort kule.

Kroppen var sydd av filt tilpasset spillerens underarm. Den satt tett til spillerens arm og den kunne åpnes og lukkes ved hjelp av glidelås. Armene til pinnsvinet var spiraler festet til tekstilkroppen og trukket med lisser. Hendene var også formet i ståltråd og trukket med stoff. Til hver av hendene var det festet en stålstang som var banket flat i den ene enden og borret hull igjennom. I den andre enden av stålstangen var det banket inn en rundstokk, et håndtak for figurspilleren for å kunne spille med figurens armer. 

Det var også et rødt pinnsvin med i denne produksjonen. Det røde pinnsvinet var laget nøyaktig som det blå, med unntak av fargen. 

Hode til figuren var laget i tre og hulet ut for spillerens hånd, en knyttet neve, kunne passe inn i hodet. Slik kunne figurspilleren animere hodet og kroppen til figuren. Mye av bevegelsene var i håndleddet til figurspilleren. Kroppen til figuren føyde seg naturlig etter armen- og håndens bevegelser. Det at figuren også hadde små armer laget av spiraler og hender festet til disse, tilførte figuren spesielle bevegelse - dels kontrollerte og dels ukontrollerte. Uten kontroll av førerstengene beveget armene seg ukontrollert. Armene kunne også beveges/spilles med ved hjelp av stengene. Denne figurene var en kombinasjon av en håndfigur og en stangfigur.

Det røde pinnsvinet var identisk i konstruksjon og teknikk som det blå pinnsvinest. 

Dagblandet skriver følgende: "Det som ikke innfrir i denne forestillingen er selve historien, viktig nok i og med at den forteller at vennskap ikke er noen selvfølgelighet, men den enkle fortellingen holder ikke til såpass lang forestilling. Derimot gjør dukker og spill det likevel til en liten opplevelse." Teaterkritiker Harrriet Eide, 24 el. 25.1. 1974.