Borgermester

I et intervju med Lisbeth Narud i Asker og Bærums Budstikke står det følgende: "Jeg vet alt hva mine dukker har opplevd før de kommer så langt som til stykkets handling. Det er små sjeler jeg jobber med - og derfor er det viktig å få være med i hele prosessen. For meg er det utenkelig å skulle tegne en dukke og så sette arbeidet bort! Skal du male en dukke, for eksempel, så er  ikke det det samme som å sminke den. Det er å snakke med den, se på den, kjenne den! Og slik er det med kostymer også - du må kjenne motivasjonen for at folk har på seg det de har på seg. Det er sånt som gjør dukker og kostymer så spennende..." (Intervju ved Anne Gjeitanger, 16. juni 1988). 

Borgemester ble fortolket og gitt scenisk liv av Marianne Edvardsen, senere ble rollen overtatt av Ragnhild Wang.  

Rottefangeren ble oppført 41 ganger i 1988. 

Se forøvrig de andre teaterfigurene i oppsetningen Rottefangeren som er registrert i databasen. Disse er: Borgemesterfrue, Marja og Mor. 

Kilder:  Mona Wiigs private arkiv. Anmeldelse i Afteposten. 

Giver: Mona Wiig.

Transportert 13.11. 2019.

Hodet til Borgermester ble formet i leire og deretter støpt med flere lag av bomullsgas og lim. 'Skjelettet' hadde en vid ring rundt livet som gav karaktere pondus og stor mage. Ringen var festet til halsen/hodet (med strikk ?) slik at det kunne beveges i ulike retninger. En lang kep hang fra skulderen og dekket hele figuren bakfra. Kappen hadde lyst fór på innsiden og mørk brokade på utsiden. 

På hode hadde Borgermester en stor, sort bredbremmet hatt som var dekorert med lange røde strutsefjær. De hang ned. Ansiktstrekkene var malt sorte med markerte øyne høyt oppe i pannen. Nesen var lang og smal med en sort liten bart under. Munnvikene pekte nedover. En liten tann stakk ut midt i munnen. Haken var 1/3 av hodets lengde. 

Figuen hadde knapt overkropp og ingen midje, han var med andre ord disproposjonert. En hvit, rynket silkekrage hang løst fra haken og ned til livet. Benklærne var like vide som de var lange og sydd i sort fløyel. Små og spisse sko i skinn hang og dinglet fra buksebeina. Rund livet var figuren dekorert med rød chiffong og gullbelte med dusker. Sidesømmene på buksene var også dekorert med dusker. Borgemester var tvers igjennom barokk i betydningen overdådig og komisk i sin framtoningen. 

Hodet til Borgermesteren var laget som en stor og avlang maske med håndtak /styringsmekanisme festet i bakhode og med en forlengelse for figurspilleren til å holde i. Hode var overdimensjonert i forhold til den korte og brede kroppen med de små føttene. Kroppen var festet til hodet slik at den kunne bevege seg lett og litt ukontrollert. Figurspilleren kunne styre kroppen ved hjelp av ringen rundt livet. Denne konstruksjonen gjorde det mulig med ukontrollerte og kontrollerte bevegelser som passet denne karakteren godt. 

Armene til teaterfiguren var figurspillerens egne armer og hendene var ikledd hansker. Figurspilleren kunne vekselvis bruke en hånd/arm for å spiller med mens den andre hånden holdt figuren i håndtaket/ styrings-mekanismen.    

Borgermesteren var en figur som ble spilt 'åpent', dvs. med vekslvis synlig og delvis skjult figurspiller. Karakteren ruvet i kraft av sin komiske og groteske utforming og med all sin overdådighet hva gjaldt bekledning eller kostymering.    

Teaterkritiker Steinar Wiik skrev følgende: "Rottefangeren er såvel i spill som oppsetning preget av frodighet. Den sceniske handlingen er forenklet til det nødvendigste - frodigheten på tekstplanet ligger på den fantasi som dialogen rommer. Det er tankevekkende hvordan man i Helge Andersens sceneversjon av eventyret også kan oppleve rottene som et uttrykk for et kollektivt ubehag - som barnet Marja er den første til å sette ord på. Slik sett kan rottene stå for såvel virkelighet som drøm eller noe fortrengt.

Mona Wiigs regi og Lisbeth Naruds dukker og scenografi har en nesten barokk teatral karakter." (Aftenposten, 19.12. 1988).