Den onde keiserinnen

Produksjonen Youkiko forteller om den foreldreløse jenta Youkiko som mister den sorte katten sin. Den er den eneste vennen hun har. Hun går ut i verden for å lete etter den. På veien må hun gjennom mange prøvelser før hun finner katten på toppen av et høyt fjell, i Kattenes paradis. Katten må bli i paradiset, men Youkiko kan gå lettet hjem i visshet om at den har det bra.   

Historien har universelle trekk som vi finner igjen i eventyrene, enten de er fortalt i Japan eller i Norge. Temaet var kampen mellom gode og onde krefter. Christiania Teater hentet inspirasjon til arbeidet med produksjonen gjennom reiser til Østen og studier av østens kultur. 

I sceneversjonen var det teaterfigurene, scenografien, musikken og lyset som fortalte historien om Youkiko. Målgruppen var barn fra 3 til 7 år.  

Youkiko ble oppført tilsammen 93 ganger. Produksjonen ble invitert til den internasjonal figurteaterfestivalen i Dordrecht (Holland) i mai 1989 og til Nordisk Docteaterfestival i Umeå i september 1989. I november 1990 (16.-30.) spilte Youkiko på Kulturbåten Innvik i arrangement av Riksteatret. Produksjonen ble også spilt i Rogaland, i Aust-Agder og på Østlandet. 

Den onde keiserinnen ble spilt av Anne Thomte som spilte de andre karakterene i denne produksjonen.  

Se også de andre teaterfigurene fra oppsetningen som er registrert i databasen. Disse er Youkiko og Katten.

KILDER:

Ståhle, Anna Greta (1976): Klassisk japansk teater, Bunraku. Forum, Berlinska Boktryckeriet.

Mona Wiigs private arkiv. 

Giver: Mona Wiig.

Transportert 11.11.2019.

Hodet til Den onde keiserinnen var formet i isopor og forsterket med bomullsgas og trelim. Ansiktet var langt og smalt, øynene skjeve med kuler til pupiller. Nesen var smal og spiss, munnen hadde brede lepper som strakk seg rundt hele hakepartiet. 

Håret/frisyren var laget av stive sorte bånd, seks cm brede. De var formet i to store løkker som sto ut fra hodet. I bakhodet hadde figuren et kraftig sort trehåndtak som figurspilleren kunne holde i for å kunne spille med den. I hodet var det festet en rund stokk med forlengelse (ca. 40 cm) til bekkenet. Rundt denne rundstokken ble kroppen formet i skumgummi og et lett syntetisk stoff som gav kroppen volum.

Den onde keiserinnen var kledd i en overdådig sort silkekimono som var ca. 115 cm lang. Den var dekorert med brokade øverst rundt brystparti og nederst på kimonoen. Lange remser av stoffelementer hang fra brystet og ned. Ermene på kimonoen var to lag, de var vide, med silke ytterst og blomstret chiffon under.

Konstruksjonen til Den onde keiserinnen var en forenklet bunraku-teknikk.  Hun hadde et kraftig håndtak festet i bakhodet for å kunne spille med figuren. Overkroppen var stiv med stive spissformede stoffstykkene som sto ut fra skuldrene. De kunne assosiere med styrke og aggressivitet. Den lange kimonoen som var bevegelig fra 'lårene' og ned gav inntrykk av en unormal kropp. Den visuelle utformingen av Keiserinnen utstrålte ondskap. 

Det var de lange og vide kimonoermene som gav teaterfiguren de mest uttrykksfulle bevegelsene. De var på det lengste 70 cm. Figurspilleren kunne også skjule sin egen arm i spillet med figurens arm, vekselvis med høyre eller venstre hånd og arm, avhengig av hvilken hånd som spilte med hodet.

Bunraku skal være det mest raffinerte figurspillet i verden. Til denne form for figurspill hører også resitatøren (Jorurisangeren) som gir stemme til bunrakufigurene og som blir akkompagnert av samisenspilleren. Samisen er et strengeinstrument som opprinnelig kommer fra Kina, og er laget av katteskinn. Det var strengespillet og resitasjonen som utviklet seg først og på 1600-tallet ble figurene knyttet til denne musikkformen. Det skulle vare i flere tiår før det utviklet seg til dramatisk teater. Fram til 1705 hadde bare figurene vært synlige for publikum, men etter 1705 ble spillestilen endret. Spillerne kom fram på scenen med figurene. Det gjorde også jorurisangeren og samisenspilleren som fikk plass på siden av scenen. Ordet Bunraku stammer fra figurspilleren Bunraken, som levde på slutten av 1700-tallet. 

Det er tre figurspillere på en klassiske bunrakufigur. Den mest erfarne holder figuren med sin venstre hånd og beveger hode, øyne, munn m.m. ved hjelp av et sinnrikt system av fjærer og sterke tråder. Med høyre hånd beveger/spiller han figurens høyre arm og hånd. Hans nærmeste medarbeider står på venstre side og spiller figurens venstre arm. Den tredje spilleren, som også er en mann, er den yngste. Han går bøyd bak figuren og beveger figurens føtter og ben. Bunrakuspillere har gjennom historien alltid vært menn.