Youkiko

Om Youkiko: 

Youkiko forteller om den foreldreløse jenta Youkiko, som mister den sorte katten sin. Katten er den eneste vennen hun har. Hun går ut i verden for å lete etter den. På veien må hun gjennom mange prøvelser før hun finner katten på toppen av et høyt fjell - i Kattenes paradis. Katten må bli i paradiset, men Youkiko kan gå lettet hjem i visshet om at katten har det bra.

Historien har universelle trekk som vi finner igjen i eventyrene, enten de er fortalt i Japan eller i Norge. Temaet er kampen mellom gode og onde krefter. Christiania Teater hentet inspirasjon til produksjonen gjennom reiser til Østen og studier av østens kultur. 

I sceneversjonen var det teaterfigurene, scenografien, musikken og lyset som fortalte historien om Youkiko. Målgruppen var barn fra 3 til 7 år. 

Youkiko ble oppført til sammen 93 ganger. Produksjonen ble invitert til den internasjonale figurteaterfestivalen i Dordrecht (Holland) i mai 1989 og til Nordisk Docteaterfestival i Umeå i september 1989. I november 1990 (16.-30.) spilte Youkiko på Kulturbåten Innvik. Produksjonen turnerte også  i Rogaland, i Aust-Agder og på Østlandet. 

Anne Thomte spilte rollen som Youkiko og de andre figurene i produksjonen.  

Se forøvrig de andre teaterfigurene i oppsetningen som er registrert i databasen. Disse er Den onde keiserinnen og Katten.

KILDER:

Anna Greta Ståhle (1976): Klassisk japansk teater, Bunraku. Forum,     Berlinska Boktryckeriet.

Mona Wiigs private arkiv.

Giver: Mona Wiig, 11.11.2019.

Transportert 11.11. 2019

Hodet til Youkiko var formet i isopor og forsterket med bomullsgas og lim. Det ble sparklet og pusset med fint sandpapir. Hodet var lite og smalt, og ansiktet ble malt hvitt. Pupillene var små, sorte perler og øynene var skråstilt og markert med grått. Nesen og munnen var svakt markert. Håret var laget av sorte silketråder som rakk til kinnet. Halsen var av mykt skinn og bevegelig. Drakten til Youkiko var en kimono sydd av bomullstoff, silke og chiffon med sjatteringer i oransje og gult. Det brede beltet over bysten var farget gammelrosa med blomstermotiver i hvitt. Ermene på kimonoen var vide og sydd av to forskjellige lag av stoff. De hvite hendene i tre stakk ut fra hver av kimonoermene.

Teaterfiguren Youkiko var inspirert av japansk bunrakufigur som på tradisjonelt vis blir spilt av tre meget erfarne spillere. Youkiko ble gestaltet av én figurspiller hvis ene hånd spilte selve figuren og den andre hånden spilte figurens arm og hånd. Under spillet kunne figurspilleren veksle mellom hvilken hånd som spilte hodet og hvilken som spilte armen til Youkiko.  

Et solid, sort trehåndtak var festet i Youkikos bakhode, som figurspilleren kunne holde i for å spille med figuren. Den myke halsen i skinn gav hodet mange bevegelsesmuligheter. Kimonoen kunne skjule figurspilleren fra brystet og ned til gulvet. Stoffene var vide og kunne også brukes til å gi uttrykk for følelser. 

Bunraku skal være det mest raffinerte figurspillet i verden. Til denne form for figurspill hører også resitatøren (Jorurisangeren) som gir stemme til bunrakufigurene og som blir akkompagnert av samisenspilleren. Samisen er et strengeinstrument som opprinnelig kommer fra Kina, og er laget av katteskinn. Det var strengespillet og resitasjonen som utviklet seg først og på 1600-tallet ble figurene knyttet til denne musikkformen. Det skulle vare i flere tiår før det utviklet seg til dramatisk teater. Fram til 1705 hadde bare figurene vært synlige for publikum, men etter 1705 ble spillestilen endret. Spillerne kom fram på scenen med figurene. Det gjorde også jorurisangeren og samisenspilleren som fikk plass på siden av scenen. Ordet Bunraku stammer fra figurspilleren Bunraken, som levde på slutten av 1700-tallet. 

Det er tre figurspillere på en klassiske bunrakufigur. Den mest erfarne holder figuren med sin venstre hånd og beveger hode, øyne, munn m.m. ved hjelp av et sinnrikt system av fjærer og sterke tråder. Med høyre hånd beveger/spiller han figurens høyre arm og hånd. Hans nærmeste medarbeider står på venstre side og spiller figurens venstre arm. Den tredje spilleren, som også er en mann, er den yngste. Han går bøyd bak figuren og beveger figurens føtter og ben. Bunrakuspillere har gjennom historien alltid vært menn.