Pernille og Mr. Nelson

Mr. Nelson var en skrythals av en norsk-amerikaner, mens Pernille representerte fornuften som barna skulle identifisere seg med. Slik skilte hun stemmene til de to figurene fra hverandre. 

Anne M. Helgesen skriver at Lauritz Johnson, sjef og programleder i NRK-barne-T, skal ha kommet entusiastisk tilbake fra Sveriges Radio hvor han hadde sett programlederen spille med to hanskefigurer. Han ville at Ragne Tangen skulle gjøre det samme, men hun nølte fordi hun ikke hadde  utdanning i å spille med hanskefigurer. Hennes faglige inngang til spill med teaterfigurene ble boken til Jane og Agnar Mykle: Dukketeater! utgitt i 1954. (Anne Helgesen, 2003:238,239).

Kilder: Helgesen, Anne: Utstillingstekster til "Alle tiders barndomshelter". Slottsfjellsmuseet/Figurfestspillene 19.-28. januar 2024.

Helgesen, Anne: Animasjonen - Figurteatrets velsignelse og forbannelse. Norsk figurteaterhistorie. Dr. Art-avhandling i teatervitenskap, Institutt for musikk og teater, Det historiske fakultet, Universitetet i Oslo 2003.

Giver: NRK/Utlånt av Jesper Egemar.

Transportert: 24.01.2024.

Ragne Tangens vei til hanskefigurene var via Jane og Agnar Mykles bok Dukketeater! Derfor er det høyst sannsynlig at hodene til de to figurene ble formet i leire og deretter støpt (på leirformen) med avispapir og lim. Dette er en klassisk måte å lage hoder til hanskefigurer på og den er grunndig beskrevet i ovennevnte bok. (Se også teaterfigurene Pompel og Pilt her i galleriet). 

Pernille var 'jentete' og kledd i søt kjole. Hun hadde også langt lyst hår som var bundet opp i en hestehale. Modellen til Pernille synes nærmest å være en standard lekedukke for småjenter på 1960-tallet. Etter malen fra Mykle har figuren også en underdrakt som var tilpasset spillerens hånd. 

Mr. Nelson hadde mer karakter, men han ble laget etter samme lest som Pernille.  Han hadde rutete caps og store solbriller, en jakke og bukser.

Vurdering er gjort på bakgrunn av foto.

Det vi kan si om 'konstruksjon' er at figurene, og spesielt underdrakten, var tilpasset figurspillerens hånd (Ragne Tangen spilte begge figurene). En tilpasset underdrakt er nødvendig for å kunne gjøre presise bevegelser. En hanskefigur som ikke sitter godt på spillerens hånd, er vanskelig å kontrollere for spilleren. 

Vurdering er gjort på bakgrunn av foto. 

Helgesen skriver at Tangen ønsket å bevare illusjonen om at figurene representerte en egen verden. Etter bare to programmer hvor hun selv var synlig som dukkespiller, fikk hun en tradisjonell scene hvor hun kunne skjule seg selv som figurspiller (...). 

Programmene om Pernille og Mr. Nelson måtte ikke virke provoserende eller skremmende. De måtte følge de rådende kravene innenfor barnekulturfeltet. Tangen fikk en del reaksjoner fra voksne som fortalte at barna var redde for Mr. Nelson. (Anne Helgesen, 2003:239).  

Fra 1961 til 1972 ble programmene laget i sort/hvitt, men i 1988 ble det laget en versjon i farger.